... men bare kan... den må ikke...
Hurra! Et strikkeprosjekt er ferdig =o) Et ganske så varmt prosjekt... Gradestokken må være temmelig blå for at jeg skal klare å ha på meg settet. Vi bor jo i Norge, så sjansen for at vinteren etterhvert blir kald, er jo stor...
Den siste uken har jeg vært innom to strikkebutikker for å kjøpe garn. Tanken var å støtte lokale butikker i stedet for å bare kjøpe garn på nettet. Ingen av butikkene hadde det jeg skulle ha, selv om de egentlig skulle hatt det... Da kan jeg i alle fall handle på nettet med god samvittighet.
I helga har jeg kjørt E6 nordover for å besøke bestemor og mamsen og papsen. Stedet jeg kommer fra har blitt en by! Eller skal vi heller si en wannaby? For mange år siden sto jeg og kusina mi i en telefonboks på Majorstua og ringte etter drosje. Det gikk bra helt til de spurte hvor vi var. Vi hadde ingen aning, og måtte finne ut det før de kunne hente oss. Selvsagt måtte vi vite hvor de skulle hente oss, Oslo er jo en by! På stedet jeg kommer fra kan du bare si navnet ditt så plukker de deg opp hjemme. Og er du i "byen" tar det deg maks tretti sekunder å gå til den ene drosjeholdeplassen som er der. Nylig dukket det opp et lyskryss og en rundkjøring der... Det er nok noen krampetrekk for å sakte men sikkert ligne på en by.
Nattinatt og ha en fin uke!
Du rekker å strkke et skjerf til meg i julepresang regner jeg med :-)
SvarSletthei da vakre nabo,hipp hurra,nå er jeg og henriette inne og ser på bloggen jeg vil også ha et slikt sjerf,kom innom på te da vel
SvarSlettEndelig fant du fram i cyberspace, gode nabo! Med god hjelp fra datra di, skjønner jeg :) Jeg kommer gjerne på te!
SvarSlettKledelig og varmt ser det ut som:)
SvarSlettVanvittig varmt, tante! Så varmt at jeg ikke har kunnet bruke det ennå :o)
Slett