I dag feiret jeg og Martin overgang til kontantstøtte og trangere kår med en tur til Babyshop for å kjøpe et Emmaljunga fottrekk til vogna. Vi toppet det hele med en handletur på Ultra etterfulgt av kaffe latte og en rosinbolle på Stockfleths. - For vi kan å spare penger når vi må! ;)
Gårsdagen begynte noe mer stressfullt. Lommeboka mi har forstått at den holder lavere temperatur ved å bli liggende igjen hjemme. Det begynte den med under valgdagen for så å fortsette i går. Jeg skulle til kontroll hos revmatologen min og etter en stund i bilen oppdaget jeg at jeg hadde glemt lommeboken. Jeg parkerte så på handikapp-plass siden den var nærmest døra, raste inn til resepsjonen med Martin svaiende på armen min og sa heseblesende "Jeg har laget trøbbel for meg selv. Jeg har glemt lommeboka. Kan jeg parkere noe annet sted?". Det var ingen annen parkeringsmulighet, men de ga meg en tier fra kassa(!). Da var jeg allerede noen minutter på overtid. Jeg satte Martin på fanget mitt og flyttet bilen bort på vanlig plass mens jeg forsøkte å holde Martin unna tuta, la på en tier og raste inn til legen.
"Puh! Jeg må gå senest fem over. Rekker ikke blodprøver. Fikk låne en tier fra kassa! Jeg får sende dem en tier i posten!", sa jeg til legen. Hun lo og spurte om jeg fortsatt var i ammetåka. "Jeg er generelt tåkete. Hvis det finnes noe slik som en ammetåke kommer den i tillegg", svarte jeg. "Se her. Du får heller få en tier av meg.", sa hun og dro fram lommeboka si. "Nei..., tigge penger av legen?", svarte jeg. "Du, jeg blir verken rikere eller fattigere av å gi deg en tier. Dessuten kan Martin få den", sa hun. "Jaja, jeg skal huske på det. Du skal få den igjen!". "Jeg tviler ikke". "Uff, jeg er litt stressa om dagen. Føler meg litt som hun der...". "Tårnfrid?". "Ja...!"
Så ble vi enige om at jeg var i passelig god form og at Martin var en fin liten gutt. Jeg og Martin raste til resepsjonen og leverte tieren vi hadde fått av legen, ba om faktura på egenandelen og kjørte alle milene hjem igjen.
Martin sovnet på veien og våknet da vi parkerte utenfor huset. Litt lunsj, litt leking, så var det på tide med en ny lur. Vi gikk opp den bratte bakken, men å få Martin til å sove skulle by på utfordringer. Skolen har begynt igjen! Vi møtte på mange skoleungdommer, og det var jo spennende for en liten kar. De små skoleelevene kom med sine iPhoner, fancy klær, fancy sminke og fancy språk. "Åh! Han bare..., også hun bare..., også han bare...". "Bare hva da???", tenkte jeg. Det må da gå an å fullføre en setning?! Selv er jeg forsåvidt ikke så god på det. Jeg har etterlatt mange spørsmålstegn på min vei. På toppen av bakken hadde Martin fortsatt ikke sovnet. Vi passerte en stikkvei og jeg fant ut at vi måtte teste grusveiens søvdyssende effekt. Før vi rakk å krysse veien ble jeg passert av mange biler. For hver bil som passerte økte sjansen for at bilen ble ført av en gal mann. Da vi endelig fikk krysset veien turte jeg derfor bare gå ti-femten meter innover stikkveien. - Fram og tilbake til Martin virket noe trøttere.
Dagen ble avsluttet med besøk av tante. Med fare for å gjenta meg selv; Martin digger besøk! Vi åt kanelgifler, sjokoladekjeks og drakk te. Tante foret Martin først med middag også med kanelgifler (nærmere bestemt en halv giffel) og han var selvsagt storfornøyd! - Spesielt med kanelgiflene. Vi kjørte lekebil og gikk tur på stua. Martin digger å gå på tur!
I skrivende stund ligger han og sover. Jeg kom på at jeg har igjen kjeks fra i går, og det er sannelig ikke sikkert at de ligger der så lenge merker jeg...