Ettårskontroll og Valg!

- uten sammenligning forøvrig...

 

I dag har vi vært på helsestasjonen for ettårssjekk hos legen. Det skal litt tålmodighet til for å være ungen min, stakkars lille mann... Jeg raste rundt i huset og plukket med meg ting jeg hadde glemt med Martin sittende på armen min svaiende rundt som ei svingstang. Så raste vi opp til helsestasjonen hvor det forøvrig var Valg i samme bygning. Martin hadde sovnet på vei opp og var litt groggy. "Mamma har glemt legitimasjonen, Martin. Vi må reise hjem igjen". "Vræl!". "OK, du får leke med solbillene mine". Det funker alltid... Før jeg satte meg bak rattet måtte jeg bytte ut brillene med en bamse som fungerer bedre enn briller uten oppsyn av en såkalt voksen.

I bilen gjorde jeg alt for å unngå at Martin sovnet før vi kom tilbake til helsestasjonen hvilket jeg naturligvis ikke klarte siden han våknet tidligere enn vanlig i dag og allerede var på overtid. Vi parkerte på nytt og jeg la en sovende Martin over skulderen min mens jeg gikk inn. Der var det en liten nyfødt en som nettopp hadde blitt målt og veid. Flashback...

Før vi kom inn til legen hadde Martin heldigvis våknet og hun sjekket at ting hørtes ut som det burde. Den lille skjelinga som han har hatt tidligere er nesten borte og hun mente at det ikke var grunn til videre bekymring.

Etterpå puttet jeg Martin i ErgoBabyen og gikk til valglokalet. "Du som har sånn på magen kan gå inn i den båsen der. Der er det god plass". Haha, har de egne valgbåser for mennesker med last på magen?

Mens jeg dro for gardinen bestemte jeg meg endelig for hva jeg skulle stemme, valgte seddel og gikk til valgurnen. De sjekket papirene og stemplet. "Nå kan du få putte den oppi". "Nei, andre veien!", utbrøt en annen... "Hæææ?". "Nei, ikke deg...". "Det var da enda godt! Jeg skjønte ikke helt at det kunne spille noen rolle". "Hahaha. Der er utgangen". Også reiste vi hjem.

Jeg bokstavlig talt dyttet i Martin lunsj mens han svaiet med hodet i alle retninger og la det ned på bordet og det lyste "Mamma, gi deg, jeg er trøtt, la meg få sove nå", av hele han.

Så fikk Martin legge seg. Det er over to timer siden, og han sover fortsatt. Det tar på å være med en stressa ufokusert mor på tur.

Jeg har sittet på verandaen litt og tenkt på alt jeg burde gjort... Men pokker heller. Det er september og sommer... Det er bare å nyte det... Hm, på tide å henge opp klær og sette på en ny vask.

Vi pludres!