Lørdag formiddag spurte jeg om Tommy kunne pumpe luft og liv i min Scott Contessa som ikke hadde sett dagens lys på tre år. Han gjorde som jeg ba om og da Martin hadde lagt seg på kvelden tok jeg henne med på en luftetur i den varme kveldssolen.
- Sykle pent nå da, sier Tommy til meg i det jeg trår oppover bakken iført sykkelbukse med en veldig nødvendig polstring i baken. Vi sykler forbi åkrer og vann, vi peser oss opp bratte bakker og bremser oss ned enda brattere bakker. - Ah, jeg har faktisk ikke gått av sykkelen på hele turen! Det er første gang!, tenker jeg. Jeg pleier å bli sliten og gå av. - Joggingen har nok gjort meg sprekere på sykkelsetet også, stadfester jeg fornøyd. Etter en stund begynner rumpa mi og klage. Klart den sleit, den har jo ikke sittet på et sykkelsete på tre år! Jeg forsøker å finne en god stilling og få all kraften ned i beinet og ut i pedalene. Jeg forsøker å huske hva Kaggestad sier på TV, men når jeg forsøker å gjøre som jeg tror han har sagt verker det enda mer.
Jeg sykler likevel rett fram i veikrysset der jeg kunne svingt til høyre og bare trillet lystig hjem. En hest kommer mot meg for å si Hei. - Nei, nei, du må ikke komme helt bort, jeg har ikke tid til å stoppe å snakke nå, tenker jeg og hesten stopper.
Jeg kommer til en bratt bakke som er skiltet med at den faktisk er veldig bratt. Jeg tenker at hvis jeg kommer helskinnet ned denne bakken, så er turen og kvelden reddet. Det går fint. Jeg holder lav fart og føler at jeg skal bikke over framhjulet siden jeg aldri lærer meg hva som er brems på for- og bakhjul. Girene har jeg heller aldri forstått noe av. Jeg har en sykkel med 21 gir, men klarer bare å bruke 7 av dem. Midtre strek på venstre side og opp og ned sju hakk på høyre side. Jeg tenker som jeg ofte har gjort før etter at jeg fikk ny sykkel - Hva var feil med tre gir og pedalbrems?
Etter 15 kilometer nærmer jeg meg home sweet home og feirer det hele med en sup vann fra flaska som sitter trygt plassert på sykkelramma. Jeg glipper flaska, så forsvinner et lite sekund fra bevistheten min før jeg igjen er i nuet og for første gang klarer å tenke to sekunder fram. - Dette kommer til å bli vondt! Så kom ikke her og si at jeg aldri klarer å tenke to sekunder fram! Jeg går rolig og ukontrollert delvis over styret og jeg ser asfalten komme mot meg på en uvennlig måte. Like etterpå ligger jeg på bakken med beina låst fast i ramma. Det tar litt tid å komme seg løs og det eneste jeg tenker er at jeg håper ingen ser meg nå! Når jeg er fri, går jeg slukøret opp for å hente flaska mi som ligger forvirra og venter på meg noen meter lenger opp. Så ser jeg at den nye loopen min har falt av og ligger rett ved sykkelen. Jeg børster av meg litt grus og veistøv, setter meg på sykkelen og triller av gårde. - Hm, det er noe rart her! Hjelp! Jeg har ikke bremser og hjulet ser helt rart ut! Åh, pokker, styret er feil vei! Jeg lærer meg lynraskt å bremse med bremsene på feil side, stopper opp sykkelen og føler meg om mulig nesten enda mer klønete når jeg snur styret riktig veien. Jeg stopper opp enda en gang, tar opp flaska igjen, takker høyere makter for at jeg har igjen vann og spyler vekk litt blod og skitt som jeg finner her og der.
- Jeg gikk visst på trynet jeg..., sier jeg til Tommy da jeg "sladder" inn på gårdsplassen. Eh... - Nei? Jeg trodde nå ikke at du skulle sykle av da!, svarer han. - Hvordan gikk det med sykkelen da? - Jo, takk som spør, tenker jeg og kikker raskt over den. De håndtakene som stikker ut på hver side av styret (så mye sykkelterminologi kan jeg...) er ferdige og sykkelsetet må rettes opp igjen, men ellers ser det ut til at det har gått relativt greit...
Jeg får si nesten som Lillebjørn Nilsen ville sunget det i ei vise; Har fått noen flere skrubbsår, har farget kroppen blå, men ellers er jeg akkurat som før!
Vi pludres!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar