Jeg gjorde jo det, mamma!

I dag var det plaleggingsdag og jeg og Mini tok turen til Tusenfryd sammen med Trine m/barn og Irene m/barn. Vi hadde en veldig hyggelig tur som ble avsluttet med en særdeles våt tur med Ragnarok. Klissvåt ble jeg i min tynne sommerkjole. "Dette er morsomt!", sa Mini fornøyd. På vei mot utgangen passerte vi radiobilene og Mini ville kjøre en tur. Til tross for at han er en stødig sjåfør på alle sine kjøretøy sleit han litt med radiobilene. "Det er genetisk det der, jeg skjønner meg heller ikke på de bilene", sa jeg til jenta som jobbet der. Hun smilte høflig og gikk bort til Mini og hjalp han i vei.

Etter en vel anvendt dag på Tusenfryd stikker vi innom butikken på vei hjem. Jeg tar selvscanneren og Mini går i stå fordi han ikke fikk ta den selv. Han vil at jeg skal ta en ny scanner. Jeg aner at det kan kjøpe meg fri for ettermiddagens problem, men samtidig kjøpe meg framtidige problem. Jeg står på mitt og han står på sitt. Vi ender opp med å reise hjem.

Mini spør om å få en liten Non-Stop fra gårsdagens selskap. "Først skal vi sette oss ned å snakke om hva som nettopp skjedde i butikken, Martin", sier jeg og setter meg ned i sofaen med Mini på fanget. "Hvorfor bråkte du? Du vet at du ikke kan oppføre deg slik i butikken. Var du sliten?", spør jeg. "Ja, jeg var det", svarer Mini. "OK, neste gang må du si fra til meg FØR vi går inn på butikken", sier jeg. I det jeg sier de ordene får jeg et stikk i magen og flashback i hjernen. Jeg er tilbake i bilen på vei hjem fra Tusenfryd. Jeg sier til Mini at vi skal innom butikken på vei hjem og Mini svarer fra baksetet "Jeg er så sliten, mamma... Jeg vil hjem....". "Ja, vi skal hjem. Vi skal bare innom butikken først", sier jeg uten å bry meg nevneverdig om hans forsøk på å unngå kaoset som vil gi oss uønsket oppmerksomhet kort tid senere. Mens jeg sitter der i sofaen med Mini på fanget, sier jeg til han; "Du, Martin, du sa vel egentlig fra at du var sliten, du", sier jeg med samvittighet under pari. "Ja, jeg gjorde jo det, mamma...". "Jeg gjorde jo det!". 

Jeg hadde ikke trodd at det var jeg som skulle ende opp med å be om unnskyldning da vi satte oss i sofaen for en alvorsprat. Men det gjorde jeg altså. Jeg gjorde jo det.

Vi snakkes :-)