Slapp...

I skrivende stund ligger Martin ved siden av meg og tar ettermiddagsluren sin. Jeg har ligget med feber, men er på bedringens vei. Tommy har tatt hjemmekontor et par dager for å passe på Martin mens jeg passer på meg selv. Hoster som et tordenvær og mister stemmen innimellom, men det kunne nok vært verre. Jeg er litt slapp og har ikke orket å bruke tid på å legge Martin i hans egen seng. Tiden da han kunne ligge i vår seng alene med en borg av puter og dyner rundt seg er forbi. Det har skjedd så mye de siste ukene og han er plutselig blitt mye større! Nå raser han rundt på stuegulvet og kommer seg litt for raskt rundt omkring. Apropos... I forgårs lot jeg han krabbe på badet mens jeg gjorde klart badevannet hans. Plutselig hørte jeg et klask og hyling. Han må ha sklidd og begynte å blø fra munnen. Jeg fikk lettere panikk og ringte legevakta som forøvrig aldri har panikk. "Vi syr ikke i munnen, det gror så raskt", sa hun. SY? tenkte jeg... "Men tennene da?". "Vi gjør ingenting med melketennene.". "Jammen hjernerystelse da?", spurte jeg. Det var jo en mulighet, så vi ble enige om at jeg skulle vekke han i løpet av nattene noen ganger og få årntli kontakt med han. Hun syntes sikkert jeg var en dårlig mor, og jeg følte meg ikke akkurat som noen god mor heller. Krabbe på badet utgår heretter. Er det noe jeg burde skjønt??? Jeg burde kanskje ikke fortelle om alle blunderne jeg gjør. - Men skal man kakle om det rosenrøde får man ta med uhellene også :) Uansett hva som skjer og om han er forkjøla er han like blid. Han kan skrike verre enn et metal-band, men like senere er han i strålende humør. Jeg har forresten forsøkt å se i munnen hans i ettertid, men kan ikke se noe. Han spiser og gnager og virker ikke å ha vondt.

Nå er PCen tom for batteri (litt slik som meg selv), så da får vi heller pludres en annen gang :)