Kriseavverging...

"Det er jo konstant kriseavverging!", sa butikkdamen i en ny fin barnebutikk på senteret da vi diskuterte det å være hjemme med barn. "Ja!!!", samtykket jeg klok av noen skader og enda flere nestenskader. Fire barn har de, men det er litt slik mine dine og andres barn. Uansett en bragd! Hun sa at jeg nesten kunne glede meg til å begynne å jobbe igjen. Sikkert bare nesten. Det er jo moro og godt å være hjemme sammen med Martin selv om jeg er helt på kanten når pappaen endelig kommer hjem fra jobb. Uansett, jeg ville ikke vært det foruten. Jeg er en ekstremsportutøver, men i stedet for å hoppe i fallskjerm er sporten min å hindre en liten tornardo fra å hoppe uten fallskjerm.

Martin har sine runder. Han går fra dekoder til TV til høytalere til peis til stekeovn. Nå har han begynt å rive ned et tre som står i stua. Juletre i år, spør du? Trokke det... Hodet hans tar noen uforutsette vendinger av og til og på vei ut fra badet i dag dundret han hodet bakover og inn i dørkarmen. Knea har fine blå prikker ettersom hva han snubler over. Tenna har han fortsatt, takk og lov! Jeg spurte helsesøster om jeg burde bruke hjelm, men vi kom fram til at det ikke var noen umiddelbar lur idé... Jeg må av og til fotfølge han. Andre ganger er fotfølging ingen god idé, for da blir han enda mer turbo og det er jo farten som er farlig sier bestefar som er kjørelærer. 

Her er vi i gang. Vi rakk ikke å få av skoa engang før Martin tok bleiepakka og raste bort til ruteren for å sjekke hva han kunne fikse på der. Da han ikke fikk lov til det raste han videre for å dra ned treet.

Tornardoen våkner snart fra sin sene lur og da fortsetter kriseavvergingen. Jeg nyter egentlig hvert sekund av den på en pussig slitsom måte.

Vi pludres!