Denne uka har gått fort for seg. Farmor hentet Martin i barnehagen mandag og onsdag og jeg fikk jobbet noen flere timer. Tirsdag kveld tenkte jeg at mørket ikke skulle få skremme meg. Jeg tok på meg joggeskoene og jogget tre kilometer i svakt lys fra noen gamle gatelys. Onsdag morgen var jeg så stolt av meg selv at jeg pilte rett bort til "Coach" på jobben og fortalte at jeg hadde kommet meg ut på joggetur til tross for mørket. Jeg kaller han Coach, for han fungerer litt som psykologisk mentor også. Vi pratet om litt forskjellig og blant annet ting man kvier seg for å gjøre. "Lev hver dag som om den er den siste, pleier jeg å si...", sa han. "Det tror jeg ikke er så lurt...", svarte jeg og så for meg mye galskap. "Vi vet faktisk ikke om vi er her i morgen", fortsatte han. "Nei, det er sant...", sa jeg mens jeg tenkte på den stakkars jenta som nylig ble påkjørt mens hun var ute og trillet barnevogn. I dag tidlig var Martin i fyr og flamme og løp rundt som om han hadde akkumulert altfor mye energi i løpet av natten. Vi kjørte til barnehagen og leverte han der før vi reiste innover mot byen. Halvveis inn til Oslo får pappa Tommy en telefon. Det er tante som forteller at mannen til hennes gode venninne døde i går kveld.
Det skjer så mye meningsløst som vi ikke kan kontrollere. Heldigvis kan vi alltid gjøre noe meningsfylt med det vi kan kontrollere.
Vi pludres...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar