Jakkedilla

I skrivende stund koser Martin seg hos farmor og farfar hvor han har vært siden i går. Jeg og pappa Tommy skulle egentlig til tante, men pappa dro alene mens jeg lå igjen på sofaen og så The Notebook som viste seg å være en fantastisk fin grinefilm. Filmen er basert på en novelle skrevet av Nicholas Sparks som også har skrevet historien bak filmen Safe Haven (min favorittjentefilm). Etterhvert visste jeg ikke om det var en gryende forkjølelse eller filmen som gjorde at jeg var så tett i nesa... Uansett var jeg ikke i form og hadde det best i sofaen, jeg tror det funka, for halsen er bedre og selv om jeg nok en dag våknet med vondt i huet hjalp det med et par koffeinkrydrede paraceter.

Dagens takk går til farmor og farfar som nettopp har spart meg for en del penger... Jeg har fått tid til å rydde litt og kom over en ullkåpe som jeg helt hadde glemt. Når man har litt for lite plass og ting henges opp litt for tett kan klærne av og til forsvinne i mengden. OK, så er den nok ikke siste mote, men skitt au, jeg skulle ha en ullkåpe og det hadde jeg visst. I tillegg er den brun og jeg digger brunt :)

Når jeg tenker meg om har jeg sendt en grå ullkåpe til bestemor og jeg har visst enda en svart en i skapet. Sistnevnte er nok over ti år gammel, men fortsatt i bruk en sjelden gang. I tillegg fant jeg igjen min favorittjakke (øverst til høyre). Det er min favorittjakke selv om jeg aldri har brukt den. Jeg kjøpte den i Dallas for ca ti år siden. Jeg skulle hjem fra kurs og bestilte en bil til en outlet utenfor flyplassen. Da jeg skulle hjem ble jeg hentet i en fantastisk flott svart bil med en stor blank grill. Sjåføren var kledd i dress og folk så rart på meg der jeg og mitt bustete hår stappet meg inn i bilen med et lass av bæreposer. De hadde nok forventet en litt mer kontrollert frisyre og kanskje eksklusive papirposer i stedet for de hullete plastikkposene jeg bar på. I alle fall av noen som steg inn i en slik bil med en slikt kledd sjåfør. Fortsatt litt usikker på hvorfor de kom i den flotte bilen, for til outleten ble jeg kjørt i en normal bil. Åh, det var en fin tur selv om jeg var helt alene i Dallas. Etter kurset tok jeg inn på Fairmont hotell og fikk et flott rom med utsikt over Dallas. På dagene gikk jeg gatelangs. Jeg rotet meg oppi et strøk hvor jeg plutselig fikk et gammelt mørkt tannløst ansikt opp i mitt eget ansikt og etter at jeg kom meg helskinnet fra det, snudde jeg og gikk sporenstreks tilbake. Så kom jeg inn i et skoleområde og der ble jeg møtt med et skilt: "School area. No drugs or weapons allowed...". Hallo?, tenkte jeg. Skulle jeg føle meg trygg der? Etterpå spurte jeg en forbipasserende om det fantes noe "shopping mall" i nærheten og fikk spørsmål om jeg hadde bil. - Bil? Er det så langt å gå da?, spurte jeg. - Åh, det tar i alle fall 15-20 minutter å gå..., var svaret. - Det tror jeg skal gå bra, svarte jeg med et smil og fikk veibeskrivelsen. Som en annen gang jeg var på kurs i Boston og satt alene i parken og nøt utsikten og ekornene som skvatt rundt forbi, møtte jeg ekorn her også. Det er pussig hvordan bilder kommer inn i hodet mitt når jeg begynner å skrive. På flyet mellom Chicago og Dallas husker jeg at jeg nesten var alene ombord, og at jeg fikk mye oppmerksomhet fra flyverten som hadde en rolig kveld på jobb. Jeg tenkte at det var merkelig at de ikke kansellerte, men flyet måtte sikkert tilbake uansett. OK, nok bilder fra fortiden, for nå må jeg rydde det jeg rekker...

Snart skal jeg eller pappa hente Martin. Det har nok ingen hast. Han koser seg og har visst fått en ny kamerat (naboen) som han har hjulpet i hagen i dag :)

Vi pludres!