Barnehagedagen ser ut til å ha gått veldig bra. - Nå skal mamma gå ut, vinke til deg i vinduet også skal hun gå til bussen. Jeg kommer tilbake og henter deg senere i dag, sa jeg til Martin da jeg reiste fra barnehagen i dag tidlig. Ofte går det bedre om han får en detaljert forklaring på hva som skal skje. Selv om han ikke snakker i setninger ennå virker det som om han forstår alt vi sier. OJ, hvilket minner meg på at vi skal til helsesøster på toårskontroll i morgen og jeg har ett ordforrådspapir som jeg må fylle ut. Jeg må uansett forevige noen gode minner fra i dag før jeg setter meg ned med papiret.
Jeg har fått skikkelig kink i ryggen! OK, så er ikke det et godt minne, men å se Martins reaksjon på det er nesten verdt det. Jeg holdt et godt tak i vogna og forsøkte å holde meg noenlunde oppreist mens jeg vaklet gjennom butikken i ettermiddag gående som om jeg hadde passet best hjemme på et sykehjem. Da vi kom tilbake til bilen var jeg helt gåen. - Martin, mamma har kjempevondt i ryggen, så du må være snill og hjelpe meg når du skal i bilsetet, sa jeg til Martin. - Au, au, svarte Martin med medlidenhet i stemmen. Da vi kom til bilen skulle jeg til å løfte han opp, men han nektet. Jeg tenkte at dette kom til å bli et mareritt, men Martin begynte å klatre opp i bilsetet. Med minimal hjelp fra meg satte han seg godt til rette i stolen og jeg jublet noenlunde høylytt og kysset han x-antall ganger på kinnet. Jeg var så stolt! Martin smilte lurt. Da vi kom hjem oppførte han seg ualminnelig eksemplarisk. Vi åt tomatsuppe med kjøttboller. Ikke helt hjemmelaget, men Toro har kommet med en base hvor du skal tilsette vann, melk og en boks med hakkede tomater og den var egentlig god. Jeg tror i alle fall at den var god, men jeg er ikke den beste til å bedømme det siden jeg ikke liker tomatsuppe. Etter tips fra en god kollega med tre barn tok jeg melk i suppa for å kjøle den raskere. Genialt! Da det ble tid for et bad gikk vi ned. - Mamma går litt rart i dag. Mamma har vondt i ryggen, sa jeg. Martin så på meg, så lente han seg framover og gikk krokbøyd inn på badet. Jeg holdt på å le meg enda skakkere enn jeg var. Martin strøk på meg og sa - Au, åhhhh.. Det virket som om at han så at jeg hadde vondt og ville trøste meg. Det var så uventet av en toåring at jeg ble nesten litt sjokkert. Jeg tenkte på det barnehagetanta hans sa til meg en gang. - Han må være en av dem som er født med empati! Jeg hadde egentlig fortrengt det siden han har en tendens til å være litt bajass når jeg henter han, men kanskje han er empatisk anlagt likevel :o)
"For å oppøve en empatisk ferdighet trenger man å høste erfaringer fra eget liv", står det på Wikipedia. Skal si han har rukket å høste mye livserfaring på sine drøye to år her på denne kloden :o)
Nå er han i Drømmeland og jeg sitter i Tenkeland og lurer på hva jeg skal gjøre hvis jeg ikke klarer å stå opp i morgen. Kveldsmaten blir i alle fall Ibux. For å motvirke magesår har jeg drukket ekstra mye coca cola i dag. Jeg tuller ikke engang. Det er det verste.
OK, på tide å fylle ut status på ordforråd... En liten turbo skal på toårskontroll i morgen og hilse på helsesøstra si igjen :-)
Vi pludres!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar