Jeg er en stjerne ;-)

- I alle fall i følge Polar-loopen min... Man hører det man vil høre. Også når man er blitt såkalt voksen. 

I dag kan jeg ikke annet enn å skryte av meg selv. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha tid til å trene i løpet av arbeidsdagen i dag, men det forventede takraset lot vente på seg, så jeg lurte meg ut en tur. Jeg trente sammen med kollega/coach Bjørn som lot meg få løpe intervaller på mølle og det var faktisk ganske morsomt! Se den spreke dagen da! Coach er flink og han er snill og omtenksom og kom med vann til meg i pausa. Jeg har sjelden blitt så glad for å se et glass vann :-) Jeg er utrolig takknemlig for at noen som er vant til å trene langt sprekere folk gidder å bruke tid på meg. Også var jeg så utrolig stolt av meg selv at jeg raste tilbake til kontoret og viste fram treningsøkta på Polar-appen min. Jeg var tydeligvis ekstremt høy på endorfiner da jeg fortalte om treninga (fikk jeg høre), og jeg var så endorfinhøy at jeg helt glemte å drikke vann. Det skal ALDRI skje igjen. Auau som huet kan få svi for det.

Starten på treninga gikk riktignok ikke helt etter planen. I garderoben fant jeg ut at jeg hadde glemt pulsbrikken og hårstrikk. Jeg småløp derfor tilbake til kontoret for å hente det. På veien fant jeg det som mest sannsynligvis var vannflaska mi som hadde falt ut av bagen min. Og på vei tilbake til garderoben klarte jeg å rote vekk hårstrikken. I tillegg fant jeg ut at jeg hadde slitt hull på treningsbuksa mi. Så da spant jeg rundt på mølla med flagrende hår og hull i buksa... Litt stolt over å ha slitt ut buksa, forresten... :)

Da jeg kom hjem reiste jeg videre til farmor og farfar for å hente Martin. Han har ikke vært på barnehagen siden han kom hjem med stygg hoste og surklende rask pust på tirsdag. Han virker bedre nå, så jeg sitter og lurer veldig på hva jeg skal gjøre i morgen. Forsøke med barnehage? All fornuft tilsier at han bør være hjemme. Ikke minst for ikke å bli verre til dåpen på søndag. Martin fikk buss og bil av farfar i dag og de står nå i hylla på rommet hans sammen med et hav av andre biler. Alle biler skal stå på hylla... Og de skal lines opp skikkelig. Ikke noe hulter til bulter der, nei.

På vei hjem fra farmor og farfar begynte Martin plutselig å snakke om klemmejenta i barnehagen og ei av barnehagetantene som jeg aldri har hørt han si navnet til før. Det er skikkelig moro at han begynner å snakke!

Hvis du sjekker nattesøvnen min på bildet over, ser du at jeg heller burde lagt meg enn å sitte her. Den lyver nok med et par timer, men jeg har et lite underskudd på søvn. Lille racer sover dårlig når han er syk, men nå er han trygt i Drømmeland og jeg lurer på om jeg straks skal reise etter.

Vi snakkes :o)