Uka som løp

Hei og hå! Bare en kort tur innom for en kort oppdatering før jeg segner om i sofaen muligens med en tekopp, kokesjokolade og en romantisk komedie :-) Martin ligger til lading før påskeuka starter, pappa er på jobb og jeg, ja, jeg sitter jo foreløpig foran Mac´n og skal fatte meg i korthet denne gangen.

Denne uka har vært forholdsvis begivenhetsrik og tydeligvis litt slitsom, for jeg ser at jeg ikke har foreviget noen dager siden mandag. Da får vi heller ta en masseforevigelse i kveld :)

Vi har hatt fantastisk vårvær denne uka som plutselig ble dyttet vekk av et forferdelig snøvær som satte hele Oslo og Omegn ute av spill på torsdag. Selvsagt var det samme dag som vi hadde seminar på jobben. Det ble litt hulter til bulter for å komme seg på jobb, men jeg endte til slutt på toget som bokstavelig og ubokstavelig talt gikk på skinner inn til Oslo. På veien over til togstasjonen hadde jeg på følelsen at jeg kjørte over en fjellovergang og plutselig møtte jeg på en buss som sto halvveis ute på et jorde. På bussen sto det "Ikke i trafikk", og det var forsåvidt ikke vanskelig å se at den ikke var i trafikk. Hundre meter bak bussen sto andre biler og spant... Bilen min fortalte meg at det var "Potensielt glatte veier", og det var ikke bare potensielt. La oss kalle det vinterens siste krampetrekk, for nå tror jeg våren har overtaket igjen.

Så kom helga. I går var vi oppe forholdsvis tidlig og gikk ut en tur for å leke. Martin fant ut at han ville gå en tur med vogna, så da tok vi oss en liten tur. På turen møtte vi en fyr som viste seg å ha en sønn som er like gammel som Martin og som går i samme barnehage som Martin skal begynne i til høsten. Det var litt morsomt for fyren hadde et snev av mangel på filter. Alltid behagelig å møte på slike når man har samme syndrom selv. Han ble plutselig gående ved siden av oss etter at vi hadde hjulpet en dame og sønnen hennes å finne riktig buss. Så sa han "Hm, nå går vi plutselig ved siden av hverandre. Skal jeg gå saktere eller fortere? Dette ble litt kleint...", mens han lo. Jeg lo tilbake, litt overrasket over at han sa det alle andre som havner i samme situasjon bare tenker, men ikke tør si høyt. "Hvis du har det travelt får du bare rase av gårde", svarte jeg. Han sa han hadde god tid så da ble det til at vi tok følge. Det er utrolig hvor mye man kan få vite om et menneske på bare ti minutter hvis man bare lytter. Jeg kan lytte jeg også ;-) Det var hyggelig å gå og snakke, men da vi kom til butikken sa vi "på gjensyn til høsten" også tok jeg og Martin en handletur. For å kjøpe meg litt tålmodighet ble det en bolle uten rosiner på Martin og så kom jeg over en bok om Elias som vi selvsagt måtte kjøpe med oss.

I dag så været litt verre ut, så vi bakte bananbrød med honning som verken jeg eller Martin likte før sola endelig kom fram og vi kunne gå ut å leke. Martin ville ikke ha noe særlig mat i dag, så jeg spurte han hvilket drivstoff han gikk på, for det manglet ikke på energien.

Jeg må ikke glemme å nevne at da vi skulle bade i kveld pekte han på det gamle reisebadekaret sitt og sa han ville bade i det. "Nei, det brukte du da du var mindre. Nå er du stor gutt nå!", sa jeg til han. "Nei!", utbrøt han og kunne fortelle meg at mamma og pappa var store. "Jeg, nei!". Også en annen morsom ting... Mens han lå på stellebordet sang jeg "Når en liten mus skal ut å gå, må hun se seg for å passe på... Det er mange her som ønsker at få en bitteliten musestek til middagsmat. Kanskje blir det deg?" Når jeg kommer hit avbryter Martin meg og sier "Jeg nei, nei jeg!". Jeg fortsetter... "Kanskje blir det meg?". Og Martin svarer... "Mamma nei, nei mamma!". "Kanskje blir det trallalei".

Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg fortsatt sitter og skriver, for teen er mest sannsynligvis blitt kald, jeg skulle hengt opp klær, satt på mer klær og sett noe fint på TV.

Jaja, da svinger jeg meg i valsen og logger av for i kveld.

Vi snakkes!