Gi barnet ansvar

I dag hoppet jeg av bussen nedenfor barnehagen med skumle minner i hodet. Fredag hentet jeg Martin på vanlig måte i barnehagen, men hjemturen endte helt uvanlig med tvangsinnsetting i bilsetet og en periode med veldig dårlig stemning. Alt fordi mamma ville ta med vogna hjem mens Mini ville la den stå ute på barnehagen og fordi mamma ville ta med barnehagesekken hjem mens Mini insisterte på at vi skulle gå inn igjen med den. Lørdag skulle vi hjem fra kjøpesenteret og da mamma parkerte bilhandlevogna i stativet oppe i stedet for nede der vi hadde hentet den ble det en ny unntakstilstand med ny tvangsinnsetting. - Så med det friskt i minnet svingte jeg inn porten på barnehagen spent på hva som ville møte meg i dag.

Jeg ser Martin gjennom vinduet og vinker. Han er glad. Jeg er glad. Vi møtes i gangen, han løper inn igjen glad og fornøyd. Hiver seg i den lille sofaen i lesekroken, faller ned, ler mot meg og roper "Mamma, jeg datt! Se!". "Ja, du datt!", svarer jeg intelligent... Så hopper han opp på et lite lekebord av noe slag og roper "Se mamma! Se mamma!". "Pass på så du ikke faller ned nå", svarer jeg nervøst. Martin kommer mot meg i gangen, jeg ser opp på hylla hans hvor personalet har hengt opp en lapp. "Det er helt tomt for bleier!". Søren også, tenker jeg og sier til Martin at det er tomt for bleier. "Må kjøpe nye på butikken!", sier Martin fornøyd. Stemningen er god i dag og jeg tenker at det faktisk kan gå fint å reise innom butikken. "Ja, vi kan forsøke det. Si hadet til Jehn og si at vi skal til butikken", sier jeg muntert og skjelver bare ved tanken på alt som kan skje i butikken med en treåring. Vi går ut, legger sekken oppi vogna og Martin triller vinglete men sikkert mot bilen. Jeg hjelper han den siste dumpa mot grinda så ikke vogn og barn skal få for god fart. Vi går mot bilen og alt later til å gå godt, men mammaen er likevel stressa. "Gi barnet ansvar og involver det i dagligdagse gjøremål", hører jeg i hodet mitt. Det er noe jeg har lest. Jeg leser mye når jeg har litt trøbbel. Derfor liker jeg best fagbøker og ikke så mye skjønnlitteratur. Skjønnlitteratur får deg aldri ut av trøbbel. I all fall ikke permanent. "Martin, kan du hjelpe mamma å brette sammen vogna, den er litt tung", sier jeg. Martin stormer til og vet akkurat hvordan den skal brettes sammen. "Pass på fingra!", maser jeg hysterisk uten at det egentlig er behov for det. Vi løfter vogna inn i bilen sammen. "Nå skal vi i butikken, Martin!", sier jeg overoptimistisk og Martin setter seg gladelig inn i setet. Når han sitter fastspent tar vi en alvorsprat. "Du husker sist vi var i butikken, Martin? Det var ikke veldig hyggelig. I dag skal vi ta vanlig handlevogn som du kan sitte i. Og vi må ikke krangle!". "Gi barnet ansvar....", hører jeg igjen i hodet mitt. "Du Martin, kan du hjelpe mamma å huske på bleier? OG OG brunost!", sier jeg. Martin nikker og er helt med og han skal hjelpe mamma. 

Vi kjører mot butikken og jeg forbereder han på at vi skal parkere nærmere inngangen til butikken, for jeg tenker at på den måten styrer vi unna de pokkers bilhandlevognene. De er morsomme de fem første minuttene, så vil Martin ut, og jeg må trille videre på en lite manøvrerbar og dum handlevogn. Vi nærmer oss parkeringen. Jeg spør om Martin husker hva vi nettopp snakket om. "Ikke bråke!", hører jeg fra baksetet og jeg smiler fornøyd. Gutten skjønner det, og jeg bare håper vi begge innfrir. Vi går hånd i hånd inn på butikken og skal hente handlevogn. Da begynner det så smått. Martin vil sette tilbake handlevogna. Jeg lar han gjøre det og tenker at det kunne vært verre. Så drar vi handlevogna ut igjen og triller mot inngangen. "Helikopte! Vil kjøre helikopte!". "Nei, det får vi ta når pappa er med", svarer jeg og hodet med capsen begynner å henge. "Pokkers møkkahelikopter!", tenker jeg og lurer på hvorfor de skal sette opp alt mulig motorisert dill som er altfor spennende for en liten krabat. Et mirakel drysses over oss, spenningen løsner og vi beveger oss inn i butikken. Martin vil sitte i vogna og jeg takker en Gud jeg verken har sett eller hørt. Vi durer inn på butikken og foran oss ser jeg noe kjent. "Faen og! Helvetes saftmaskin! Må de sette den rett i glaninga??? Hvordan skal jeg komme meg forbi den uten at Martin ser den?", tenker jeg og tar en rask beslutning og styrer rett høyre og går en lang omvei. Det vi eventuelt skulle hatt i nærheten av den pokkers saftmaskina får vi ta en annen dag. Jeg føler meg som en parodi på ei stressa småbarnsmor der jeg flakser mellom hyllene med Martin vinglende i vogna. "Polarbrød! Polarbrød! Martin!". Jeg tenker at hvis vi finner nytinte polarbrød kan vi kjøpe med det og tjuvstarte spisinga i vogna. Martin pleier å like det. Sitte å spise polarbrød i vogna. Puh, det funker! Jeg raser gjennom butikken og føler roen senke seg når jeg nærmer meg kassene. Express check-out med egen varescanning er en livredder for småbarnsforeldre.

Vi går mot bilen. "Gi barnet ansvar...", hører jeg stemmen si igjen... "Martin, kan du bære bleieposen din og passe på at vi får den med oss hjem igjen?". "Mm!". Martin nikker og smiler fornøyd med capsen på snei og vi vandrer mot bilen. Vel stablet i bilen hører jeg en ny stemme si at positiv oppdragelse innebærer rutiner og regler det også, men samtidig innebærer det fem ganger så mye ros som kjeft. "Du var veldig flink og oppførte deg pent i butikken i dag, Martin! Det er jeg veldig glad for!", sier jeg til Martin. Jeg er så lettet at jeg sier det mange ganger. Så kommer vi hjem og har en harmonisk kveld. Jeg synger, Martin ser på Brannmann Sam og sauen Shaun. Vi spiser først litt brødmat, så bader vi, så tar vi middagen til kveldsmat. Jeg ser at klokka er mye og rasker sammen noen greier på kokeplata, setter det på bordet og kaller det tapas... Vi spiser, vi er fornøyde og kvelden er harmonisk. Hvem hadde trodd?

Vi snakkes :-)

TippTopp!

I fare for å gå på en skikkelig selfiesmell må jeg forevige mitt lille øyeblikk fra Kolsåstoppen i går ettermiddag!

Vi hadde aktivitetsdag på jobb og dagen var spekket med pulsgivende aktiviteter deriblant en tur til Kolsåstoppen. Jeg måtte jobbe og satt foran en PC, men da alle kom ned fra "fjellet" igjen kunne jeg endelig gå opp. Alene! Og ned igjen... Alene! Og de som kjenner meg vet jo at jeg enkelt kan snuble i mine egne bein og ned fra toppen var det mer enn mine egne bein jeg kunne snuble i. Flere ganger gikk jeg meg bort, men på en eller annen måte kom jeg meg ned med alle lemmer i behold :-) 

Vel nede ventet grillmat etterfulgt med badstue, en varm dusj og til slutt et 80-tallsparty! Det var veldig moro! Jeg oppdaget en fyr som hadde mørke blå New Balance sneakers. Akkurat slike jeg ønsker meg... Uten å tenke meg om stupte jeg ned på kne foran han for å beundre skoene hans. "Men, men, vi har jo nettopp møttes!", utbrøt fyren forskrekket og syntes det var litt tidlig å fri. Alle lo og jeg lo også da jeg innså at mine handlinger var noe skrullete. Jeg hadde gjort det igjen. Så fine sko!

Det var en veldig koselig dag og sen kveld med gode kolleger! Jeg må innrømme at det var litt godt å tenke på at Martin overnattet hos farmor og farfar slik at jeg bare ville ha meg selv å passe på morgenen etter... :-) Til tross for null promille i går kveld kjentes det ut som jeg hadde hatt noen promiller da jeg kom på jobb i dag. Jeg var så trøtt og groggy! Åja, den 3000-meteren jeg skulle løpe i går.... den ble med planene.... men det er visst planer om en ny før sommerferien slår inn.

 Vi snakkes!

Kjøp deg en topp!

Kjære lille Martin. Hvis du lurer på hvorfor jeg sjelden foreviger våre dager i disse dager, kan du ta det til etterretning ;-) OK, jeg tulla litt med deg da, og når du er stor nok til å lese dette har du nok hørt en god del mer tull fra din mor. Men oppialt tullet er det litt alvor, for du er snart tre år. Med de tre første år følger det litt trass som forsåvidt er på sin plass. Du vet å si fra, du har en sterk vilje, du er litt rampete, du er snill og god, du er morsom, du er blitt flink til å prate. I dag da pappa la deg sa jeg "Natta, lille venn" til deg før jeg gikk opp trappa. "Natta, lille venn" ropte du etter meg opp trappa. Vi spiste taco i dag. Da hevet du glasset ditt og ventet på at vi skulle heve våre glass også deiset du glasset ditt inni våre glass og sa "Skål!". Litt usikker på hvor du har lært det, for det er relativt lav skålføring her i huset.

Jeg tror det var mor Christina som engang sa til meg at man mister noen hjerneceller ved hver fødsel. Jeg tror jeg mistet litt for mange, for jeg har en farlig evne til å surre mye for tiden. Tidligere i dag hadde jeg time hos frisør. Jeg kjøpte den tradisjonelle enkle kaffe-latten på helmelk og en scones og satte meg glad og fornøyd i frisørens stol noen få minutter etterpå. "Det virker nyvasket, eller vil du jeg skal vaske det?", sa frisør Anine. Lettere forvirret mumlet jeg et eller annet, for sist jeg farget håret var det ikke vanlig å vaske det først. Jeg trodde jeg skulle ramle av stolen da jeg fant ut at jeg bare hadde bestilt klipp og ingen farge. Så nå sitter jeg her med en grå fartsstripe innved hårrota og skulle ønske jeg hadde mer kontroll på timebestillingene mine slik at jeg hadde sett ti år yngre ut i dag. Oversnill som frisøren er fikk jeg en klipp og en omgang med rettetanga til en unormal lav pris. "Gå og kjøp deg en topp for det du har spart!", sa hun. Og se hvilken topp jeg kjøpte... Det er bilde av den kule snømannen fra Frost og en humle. "Keepin´ it cool", står det på skjorta. La oss ta det til etterretning begge to, Martin. Jeg med mitt surrete hode og du med din totalt fraværende tålmodighet :-)

Inne på matbutikken i dag traff jeg Siri, datteren til onkel Stein, og Lasse som er mannen hennes. Det var utrolig hyggelig. Jeg sto i fruktavdelingen og stirret på en kurv jordbær som jeg hadde sett meg ut. Ved siden av meg enset jeg et par som ikke flyttet seg, men bare sto der. Jeg presset meg fram med vogna og hørte en dame si; "Det er vel henne? Er det ikke det da?". Så oppdaget jeg dem. De hadde stått og sett på meg en stund og forsøkt å få kontakt, men alt jeg så var jordbær, masse jordbær... "Har du blitt veldig tynn?", spurte Siri. "Jeg har begynt å trene litt, men akkurat i dag har frisøren dratt gjennom håret mitt med en rettetang. Det hjelper litt å bli kvitt MadamMimmen også", svarte jeg. Litt kry var jeg. Jeg tror faktisk treninga har skrumpet meg littegranne. Du, Martin! Jeg trener mest for deg altså! Hvis treninga kan gi meg et par år ekstra med deg, så trener jeg med glede. Selv om jeg ikke akkurat tenkte det hele tiden på onsdag da jeg ble pushet av gårde på tredemølla. Intervaller! Intervaller! Intervaller! Jeg er så glad for at jeg får hjelp til å trene selv om jeg aldri har vært så sliten etter noen trening noen gang.

Torsdag skal jeg løpe 3000 meter hvis alt går etter planen. I går fikk jeg feber og når den nærmet seg 39, tok jeg en pillecocktail og gikk og la meg. Da jeg sto opp i dag klokka 07.22 (jeg skryter av at du sover lenge om morgenen, Martin, husk på det i morgen tidlig! 07.22 er altfor tidlig på en lørdag!), følte jeg meg frisk igjen. Da kvelden kom fikk jeg nye feberfornemmelser og stigende temperatur inni ørekorridoren. Søren også, trening til 3000 meter går ikke som planlagt.

Åja, lær av mine feil, Martin. Når du er stor nok til å være ute sent og skal ta buss hjem alene, så gå inn på bussen til slutt. På den måten kan du velge din setevenn med omhu. Forrige torsdag hadde vi sommeravslutning med jobben og på bussen hjem ble jeg sittende mellom en alkoholisert mann og et vindu. Han snorket! Og han snorket høyt! Og plutselig falt hodet hans faretruende nær skulderen min. Jeg kom meg av bussen ved å delvis krabbe over han. Men hvis du skulle komme til å havne ved siden av en du ikke nødvendigvis ønsker å sitte ved siden av, så ikke tenk nedsettende om han eller hun, og ikke vær uhøflig. Jeg kom i skade for å si noe upassende om en annen mann jeg møtte denne uka som var littegranne pussig i mine øyne. Jeg angrer fortsatt på uttalelsen, for vi er alle forskjellig og det finnes intet fasit-menneske.

Men OK, nå er det ca midnatt og det er på tide å legge seg. Jeg skjønner ikke hva kroppen min sliter med om dagen, men det er sikkert det samme som den har slitt med siden helga før 17 mai. Kanskje feberen er kroppens måte å si at den jobber med saken og at jeg snart er frisk igjen? Håper det.

Leke i morgen. Sove først. Sees i Drømmeland, Martin!

Vi snakkes!