Gi barnet ansvar

I dag hoppet jeg av bussen nedenfor barnehagen med skumle minner i hodet. Fredag hentet jeg Martin på vanlig måte i barnehagen, men hjemturen endte helt uvanlig med tvangsinnsetting i bilsetet og en periode med veldig dårlig stemning. Alt fordi mamma ville ta med vogna hjem mens Mini ville la den stå ute på barnehagen og fordi mamma ville ta med barnehagesekken hjem mens Mini insisterte på at vi skulle gå inn igjen med den. Lørdag skulle vi hjem fra kjøpesenteret og da mamma parkerte bilhandlevogna i stativet oppe i stedet for nede der vi hadde hentet den ble det en ny unntakstilstand med ny tvangsinnsetting. - Så med det friskt i minnet svingte jeg inn porten på barnehagen spent på hva som ville møte meg i dag.

Jeg ser Martin gjennom vinduet og vinker. Han er glad. Jeg er glad. Vi møtes i gangen, han løper inn igjen glad og fornøyd. Hiver seg i den lille sofaen i lesekroken, faller ned, ler mot meg og roper "Mamma, jeg datt! Se!". "Ja, du datt!", svarer jeg intelligent... Så hopper han opp på et lite lekebord av noe slag og roper "Se mamma! Se mamma!". "Pass på så du ikke faller ned nå", svarer jeg nervøst. Martin kommer mot meg i gangen, jeg ser opp på hylla hans hvor personalet har hengt opp en lapp. "Det er helt tomt for bleier!". Søren også, tenker jeg og sier til Martin at det er tomt for bleier. "Må kjøpe nye på butikken!", sier Martin fornøyd. Stemningen er god i dag og jeg tenker at det faktisk kan gå fint å reise innom butikken. "Ja, vi kan forsøke det. Si hadet til Jehn og si at vi skal til butikken", sier jeg muntert og skjelver bare ved tanken på alt som kan skje i butikken med en treåring. Vi går ut, legger sekken oppi vogna og Martin triller vinglete men sikkert mot bilen. Jeg hjelper han den siste dumpa mot grinda så ikke vogn og barn skal få for god fart. Vi går mot bilen og alt later til å gå godt, men mammaen er likevel stressa. "Gi barnet ansvar og involver det i dagligdagse gjøremål", hører jeg i hodet mitt. Det er noe jeg har lest. Jeg leser mye når jeg har litt trøbbel. Derfor liker jeg best fagbøker og ikke så mye skjønnlitteratur. Skjønnlitteratur får deg aldri ut av trøbbel. I all fall ikke permanent. "Martin, kan du hjelpe mamma å brette sammen vogna, den er litt tung", sier jeg. Martin stormer til og vet akkurat hvordan den skal brettes sammen. "Pass på fingra!", maser jeg hysterisk uten at det egentlig er behov for det. Vi løfter vogna inn i bilen sammen. "Nå skal vi i butikken, Martin!", sier jeg overoptimistisk og Martin setter seg gladelig inn i setet. Når han sitter fastspent tar vi en alvorsprat. "Du husker sist vi var i butikken, Martin? Det var ikke veldig hyggelig. I dag skal vi ta vanlig handlevogn som du kan sitte i. Og vi må ikke krangle!". "Gi barnet ansvar....", hører jeg igjen i hodet mitt. "Du Martin, kan du hjelpe mamma å huske på bleier? OG OG brunost!", sier jeg. Martin nikker og er helt med og han skal hjelpe mamma. 

Vi kjører mot butikken og jeg forbereder han på at vi skal parkere nærmere inngangen til butikken, for jeg tenker at på den måten styrer vi unna de pokkers bilhandlevognene. De er morsomme de fem første minuttene, så vil Martin ut, og jeg må trille videre på en lite manøvrerbar og dum handlevogn. Vi nærmer oss parkeringen. Jeg spør om Martin husker hva vi nettopp snakket om. "Ikke bråke!", hører jeg fra baksetet og jeg smiler fornøyd. Gutten skjønner det, og jeg bare håper vi begge innfrir. Vi går hånd i hånd inn på butikken og skal hente handlevogn. Da begynner det så smått. Martin vil sette tilbake handlevogna. Jeg lar han gjøre det og tenker at det kunne vært verre. Så drar vi handlevogna ut igjen og triller mot inngangen. "Helikopte! Vil kjøre helikopte!". "Nei, det får vi ta når pappa er med", svarer jeg og hodet med capsen begynner å henge. "Pokkers møkkahelikopter!", tenker jeg og lurer på hvorfor de skal sette opp alt mulig motorisert dill som er altfor spennende for en liten krabat. Et mirakel drysses over oss, spenningen løsner og vi beveger oss inn i butikken. Martin vil sitte i vogna og jeg takker en Gud jeg verken har sett eller hørt. Vi durer inn på butikken og foran oss ser jeg noe kjent. "Faen og! Helvetes saftmaskin! Må de sette den rett i glaninga??? Hvordan skal jeg komme meg forbi den uten at Martin ser den?", tenker jeg og tar en rask beslutning og styrer rett høyre og går en lang omvei. Det vi eventuelt skulle hatt i nærheten av den pokkers saftmaskina får vi ta en annen dag. Jeg føler meg som en parodi på ei stressa småbarnsmor der jeg flakser mellom hyllene med Martin vinglende i vogna. "Polarbrød! Polarbrød! Martin!". Jeg tenker at hvis vi finner nytinte polarbrød kan vi kjøpe med det og tjuvstarte spisinga i vogna. Martin pleier å like det. Sitte å spise polarbrød i vogna. Puh, det funker! Jeg raser gjennom butikken og føler roen senke seg når jeg nærmer meg kassene. Express check-out med egen varescanning er en livredder for småbarnsforeldre.

Vi går mot bilen. "Gi barnet ansvar...", hører jeg stemmen si igjen... "Martin, kan du bære bleieposen din og passe på at vi får den med oss hjem igjen?". "Mm!". Martin nikker og smiler fornøyd med capsen på snei og vi vandrer mot bilen. Vel stablet i bilen hører jeg en ny stemme si at positiv oppdragelse innebærer rutiner og regler det også, men samtidig innebærer det fem ganger så mye ros som kjeft. "Du var veldig flink og oppførte deg pent i butikken i dag, Martin! Det er jeg veldig glad for!", sier jeg til Martin. Jeg er så lettet at jeg sier det mange ganger. Så kommer vi hjem og har en harmonisk kveld. Jeg synger, Martin ser på Brannmann Sam og sauen Shaun. Vi spiser først litt brødmat, så bader vi, så tar vi middagen til kveldsmat. Jeg ser at klokka er mye og rasker sammen noen greier på kokeplata, setter det på bordet og kaller det tapas... Vi spiser, vi er fornøyde og kvelden er harmonisk. Hvem hadde trodd?

Vi snakkes :-)