Kjøp deg en topp!

Kjære lille Martin. Hvis du lurer på hvorfor jeg sjelden foreviger våre dager i disse dager, kan du ta det til etterretning ;-) OK, jeg tulla litt med deg da, og når du er stor nok til å lese dette har du nok hørt en god del mer tull fra din mor. Men oppialt tullet er det litt alvor, for du er snart tre år. Med de tre første år følger det litt trass som forsåvidt er på sin plass. Du vet å si fra, du har en sterk vilje, du er litt rampete, du er snill og god, du er morsom, du er blitt flink til å prate. I dag da pappa la deg sa jeg "Natta, lille venn" til deg før jeg gikk opp trappa. "Natta, lille venn" ropte du etter meg opp trappa. Vi spiste taco i dag. Da hevet du glasset ditt og ventet på at vi skulle heve våre glass også deiset du glasset ditt inni våre glass og sa "Skål!". Litt usikker på hvor du har lært det, for det er relativt lav skålføring her i huset.

Jeg tror det var mor Christina som engang sa til meg at man mister noen hjerneceller ved hver fødsel. Jeg tror jeg mistet litt for mange, for jeg har en farlig evne til å surre mye for tiden. Tidligere i dag hadde jeg time hos frisør. Jeg kjøpte den tradisjonelle enkle kaffe-latten på helmelk og en scones og satte meg glad og fornøyd i frisørens stol noen få minutter etterpå. "Det virker nyvasket, eller vil du jeg skal vaske det?", sa frisør Anine. Lettere forvirret mumlet jeg et eller annet, for sist jeg farget håret var det ikke vanlig å vaske det først. Jeg trodde jeg skulle ramle av stolen da jeg fant ut at jeg bare hadde bestilt klipp og ingen farge. Så nå sitter jeg her med en grå fartsstripe innved hårrota og skulle ønske jeg hadde mer kontroll på timebestillingene mine slik at jeg hadde sett ti år yngre ut i dag. Oversnill som frisøren er fikk jeg en klipp og en omgang med rettetanga til en unormal lav pris. "Gå og kjøp deg en topp for det du har spart!", sa hun. Og se hvilken topp jeg kjøpte... Det er bilde av den kule snømannen fra Frost og en humle. "Keepin´ it cool", står det på skjorta. La oss ta det til etterretning begge to, Martin. Jeg med mitt surrete hode og du med din totalt fraværende tålmodighet :-)

Inne på matbutikken i dag traff jeg Siri, datteren til onkel Stein, og Lasse som er mannen hennes. Det var utrolig hyggelig. Jeg sto i fruktavdelingen og stirret på en kurv jordbær som jeg hadde sett meg ut. Ved siden av meg enset jeg et par som ikke flyttet seg, men bare sto der. Jeg presset meg fram med vogna og hørte en dame si; "Det er vel henne? Er det ikke det da?". Så oppdaget jeg dem. De hadde stått og sett på meg en stund og forsøkt å få kontakt, men alt jeg så var jordbær, masse jordbær... "Har du blitt veldig tynn?", spurte Siri. "Jeg har begynt å trene litt, men akkurat i dag har frisøren dratt gjennom håret mitt med en rettetang. Det hjelper litt å bli kvitt MadamMimmen også", svarte jeg. Litt kry var jeg. Jeg tror faktisk treninga har skrumpet meg littegranne. Du, Martin! Jeg trener mest for deg altså! Hvis treninga kan gi meg et par år ekstra med deg, så trener jeg med glede. Selv om jeg ikke akkurat tenkte det hele tiden på onsdag da jeg ble pushet av gårde på tredemølla. Intervaller! Intervaller! Intervaller! Jeg er så glad for at jeg får hjelp til å trene selv om jeg aldri har vært så sliten etter noen trening noen gang.

Torsdag skal jeg løpe 3000 meter hvis alt går etter planen. I går fikk jeg feber og når den nærmet seg 39, tok jeg en pillecocktail og gikk og la meg. Da jeg sto opp i dag klokka 07.22 (jeg skryter av at du sover lenge om morgenen, Martin, husk på det i morgen tidlig! 07.22 er altfor tidlig på en lørdag!), følte jeg meg frisk igjen. Da kvelden kom fikk jeg nye feberfornemmelser og stigende temperatur inni ørekorridoren. Søren også, trening til 3000 meter går ikke som planlagt.

Åja, lær av mine feil, Martin. Når du er stor nok til å være ute sent og skal ta buss hjem alene, så gå inn på bussen til slutt. På den måten kan du velge din setevenn med omhu. Forrige torsdag hadde vi sommeravslutning med jobben og på bussen hjem ble jeg sittende mellom en alkoholisert mann og et vindu. Han snorket! Og han snorket høyt! Og plutselig falt hodet hans faretruende nær skulderen min. Jeg kom meg av bussen ved å delvis krabbe over han. Men hvis du skulle komme til å havne ved siden av en du ikke nødvendigvis ønsker å sitte ved siden av, så ikke tenk nedsettende om han eller hun, og ikke vær uhøflig. Jeg kom i skade for å si noe upassende om en annen mann jeg møtte denne uka som var littegranne pussig i mine øyne. Jeg angrer fortsatt på uttalelsen, for vi er alle forskjellig og det finnes intet fasit-menneske.

Men OK, nå er det ca midnatt og det er på tide å legge seg. Jeg skjønner ikke hva kroppen min sliter med om dagen, men det er sikkert det samme som den har slitt med siden helga før 17 mai. Kanskje feberen er kroppens måte å si at den jobber med saken og at jeg snart er frisk igjen? Håper det.

Leke i morgen. Sove først. Sees i Drømmeland, Martin!

Vi snakkes!