Let me photograph you

Pappa Tommy har kjøpt seg landeveisykkel og er tydeligvis bitt av sykkelbasillen som herjer landet. Selv er jeg langt fra bitt av noen basill. Ålreit, så kryr det av halsbasiller hos meg nå og jeg klarer knapt å snakke. Men noen sykkelbasill er det i alle fall ikke snakk om. Likevel er et av mine kortsiktige mål å sykle til jobb en dag det er lunkent i været.

 

Under kveldens middag fortalte jeg Mini og faren om mine sykkelplaner. "Sjefen min skal møte meg halvveis og følge meg inn til byen!", fortalte jeg glad og fornøyd. 

Mini så alvorlig på meg og sa; 

"Men mamma, det kan du ikke. Det har du prøvd før og det gikk ikke så bra...". 

Da ble det latter rundt bordet :-) Hva den lille mannen klarer å resonnere fram til i det lille unge hodet sitt..! Han hadde jo helt rett, men forhåpentligvis har jeg lært litt...

Ellers går det mye i foto om dagen...

Mini har blitt veldig glad i å ta bilder. Han raser nå rundt med morens speilreflekskamera og knipser. Han er heldigvis forsiktig med kameraet, men jeg ser av og til for meg kostbare laken flagre når han er på sitt ivrigste. 

Jeg har et gammelt Ixus-kamera som jeg tenkte han skulle få etterhvert. Men jeg hadde egentlig ikke forestilt meg at han skulle bli fotograf før han rundet fire år...  

Og her er noen av hans øyeblikk-fangster.

 

På toget i dag tidlig fikk jeg akutt dilla på Adele sin låt "When We Were Young". Stemmen til Adele er noe for seg selv og teksten er så fin og melodien er så fin... 

Let me photograph you in this light
In case it is the last time
That we might be exactly like we were
Before we realized
We were sad of getting old
It made us restless
It was just like a movie
It was just like a song

Apropos "getting old"... Jeg hadde en trivelig prat med en god kollega i dag om hvor fort tia går. Han hadde fått en liten wakeupcall da han nettopp så niesa si som russ bare noen øyeblikk etter at hun hadde danset ballet på stuegulvet som lita jente. De øyeblikkene går fort altså... Mini kunne knapt snakke for et år siden og nå ramler det lange setninger ut av han - og setningene er basert på en god blanding av fantasi og virkelighet :-)

Apropos virkelighet... Av stor respekt for treneren min meldte jeg meg på en 3000 meter bare fem dager etter at jeg skal løpe en ti-kilomenter med tante Elin. Det er bare vondt vondt vondt å tenke på. Mest vondt fordi jeg synes det er så innmari kjipt å komme sist i mål. Så fort jeg er frisk igjen må jeg trene som en gal så jeg får opp farta litt. Denne dama er treig i frasparket altså. Forferdelig treig. Jeg vil løpe færrest mulig runder alene etter at de andre er kommet i mål. Uff uff uff. Mini pleier å si; "Men det går bra, mamma, det går bra!". Så da går det vel bra da.

Ålreit. Jeg står og ser opp på tavla og lurer på hvilket tog jeg skal ta til Drømmeland i kveld. Det får ikke bli for seint. Det blir ikke bading på oss i morgen, men jeg tenkte vi skulle ta oss en busstur. Kanskje se på noen tog, kanskje ta en kaffe og en lys sjokolade. Også skal vi forhåpentligvis på en ørliten sykkeltur litt seinere på dagen. Slapp av alle besteforeldre; Mini skal sitte på med faren. Moren har nok med seg selv.

Vi snakkes!