K(a)os

Før jeg stikker til Drømmeland må jeg stikke innom for å si Hei!

Denne helga har vært farget i regnbuens farger både på den ene og den andre måten. Jeg har ikke tatt del i noen parade, men har hatt hendene fulle med en kommende fireåring og meg selv. Etter at Mini la seg i dag måtte jeg gå tilbake til "teksten" for å refreshe hvordan man håndterer trass. Jeg stryker så det holder om dagen. Jeg er en høyrøstet utgave av meg selv og langt fra noe prakteksemplar av en mor. Hvordan jeg takler trasset til Mini har alt å si for hvordan han selv takler det. Heldigvis ender vi alltid som venner med kos på fanget, men jeg må gjøre noen utbedringer på veien dit. Humpete veier er ubehagelig i lengden.

Her en dag skulle jeg levere Mini i barnehagen. Mini hadde gooood tid. Mamma hadde ikke så god tid. "Martin, vær så snill og reager da! Jeg blir så stressa!", sa jeg og så utålmodig på klokka mens jeg innså at jeg kom altfor sent på jobb. "Klem på den du, mamma", sa Mini og pekte på en myk ball som lå på bordet. Da kunne jeg ikke annet enn å le. Et par dager tidligere spurte Mini hva den lille ballen var. "Det er en liten ball som pappa fikk på et seminar. Hvis man blir stressa kan man klemme på den", sa jeg. Det bet han seg merke i tydeligvis.

Helga har ikke bare vært krangling og kaos. Det har også vært kos, kafé, lek, markjordbær og en veldig hyggelig barnebursdag. Jeg elsker jo å skravle med folk og i dag fikk jeg skravlet med noen veldig hyggelige foreldre mens jeg og Mini var i bursdag til en gutt i barnehagen.

OK, hvis jeg skal bli en bedre utgave av meg selv i morgen, må jeg få noen kvalitetstimer i Drømmeland. Livet er altfor kort til å være noe annet enn den beste utgaven av seg 😊

Vi snakkes!

Selvsagt

Klokka har passert 0600 og jeg står opp. Fra badet hører jeg at Mini også har stått opp. Han pleier ikke å stå opp så tidlig så jeg sender han inn til faren og ber han slumre litt til. Så løper jeg etterhvert ut døra og setter meg i bilen. Jobben neste.

Det er en litt stressende dag. Ting skal være ferdig og jeg kommuniserer med ei dame på mail. Jeg sier "Nei" til en del endringer hun ønsker fordi jeg mener det er for snau tid. Plutselig blir jeg helt matt. Jeg raser bort til en kollega og spør om de har planer om å spise lunsj. "Jeg trenger en avkobling. Jeg har tråkket på en spiker!", sier jeg for det er slik jeg føler meg. Tom for luft. Jeg møter han og en annen et kvarter senere og vi snakker om løst og fast før jeg setter meg ved pulten min igjen og føler behov for å løse noe. Jeg finner en sak jeg skulle fått ut av verden og kontakter hun det gjelder. Løsningen går ikke helt etter planen. Selvsagt. Hun er likevel blid og takknemlig. "Hvis du skal lære noe og komme deg videre, Line, så må du ta noen sjanser", sier jeg til meg selv. Jeg tar en vill sjanse. Det går ad undas. Selvsagt. Det siste jeg ønsker er å kontakte henne å forklare at hun har mistet dataene sine. Jeg må finne en løsning. Ved et mirakel får jeg en idé som fikser problemet. Jeg kontakter henne og sier at alt er i orden.  Hun takker meg igjen - intetanende om rotet underveis.

Jeg er fortsatt tom og sender melding til en kollega "Is på terrassen?". Han er ikke vond å be. Vi kjøper oss is og setter oss ut. "Jeg gikk tom for luft i dag!", sier jeg. "Godt vi er ute da! Det er nok luft her...", svarer han med et fornøyd smil og jeg sender tilbake et himmelfallent smil.

Jeg elsker jobben min, men er glad når jeg kan reise hjem i dag. Solen skinner, det er varmt og jeg blir raskt i lystigere humør. Etter en halvtime setter jeg meg i bilen og kjører mot barnehagen. Plutselig hører jeg en stor stein smelle inn i frontruta i det jeg passerer en lastebil. En stor steinsprut med en flere centimeter lang sprekk er det han etterlater meg på sin vei. Selvsagt.

Mini er glad for å se meg og vi reiser hjem. "Se på ruta, Martin! Det kom en stein fra en lastebil og knuste ruta!". "Det går ikke an!", svarer Mini strengt. Så er vi hjemme. 

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at det blir en lang ettermiddag. Mini er skikkelig sliten og alt er feil. Med "alt" mener jeg "alt". Gulost skulle vært brunost, syltetøy skulle ikke vært smurt utover, shortsen som er svart av jord og sand skal absolutt ikke av. Selvsagt! Lista er mye lenger. Det blir raskt klart at det ikke blir middag. I går var tilstanden helt annerledes. Tante hentet Mini i barnehagen og da jeg kom sent hjem fra jobb fikk jeg overlevert en storfornøyd liten gutt som var ferdig stelt for natta. Fantastisk! Ingen kveld er lik. I kveld vil Mini bare ha et fang å sitte på og noen til å holde rundt seg. Det får han. Et fang og noen brødskiver. Kvart på sju tar han et tidlig tog til Drømmeland mens jeg sitter igjen på perrongen og puster lettet ut.

Jeg går på vaskerommet for å sette på en klesvask. Jeg tømmer i skyllemiddel så det skvulper over på gulvet og utover kjolen min. Selvsagt. Vi er jo i flyt i dag, er vi ikke?

Jeg setter meg ut på verandaen og ser på blomstene jeg fikk av Margunn i helga. De holder seg fortsatt fint og jeg knipser dem inn i evigheten. Selv slitsomme dager har fine stunder.

Vi snakkes!

Sommerkvelddrodling

Tilgi meg for å ha lagt ut et stort bilde av meg selv på toppen av dagboka. Fokusér heller på flott natur og store fjell i bakgrunnen, så går det nok bra...

I kveld skulle jeg helst ha løpt Sommernattløpet i Oslo. Jeg fikk umiddelbar lyst til å bli med på løpet i går kveld. Slik gikk det ikke. Jeg stakk heller ut på en kort joggetur for å teste Newton-skoa med lameller. Jeg har brukt de på mølle, men aldri ute. Det var vanskelig å løpe så sakte som jeg pleier med dem. De tvinger deg til å lande "riktig" på foten og en føler at en tripper av gårde. Dessverre tar det på å trippe med 70 kg i kofferten, så trippinga tok litt på... Jeg kunne ikke akkurat slappe av, for det var bilkø i mot og publikum hele veien. Da jeg ikke orket å løpe mer på utstilling tok jeg Monsterbakken hjem og jeg "løp" helt opp! Klokka viste latterlig lav puls på vei opp, så enten var pulsbeltet på en snurr, eller så burde jeg løpt litt raskere. Vet ikke. Hvilepuls i motbakke høres liksom litt feil ut. Da jeg kom på toppen og begynte å løpe raskere, spratt pulsen opp. Veldig rart. Nok om det... Tilbake til Sommernattløpet... Neste år! Tante Elin, du blir med, sant?

I dag baste Mini ved siden av meg i senga før jeg ble våken nok til å kaste meg ut av senga. Etter en stund kom vi oss ut for å leke. Har jeg nevnt at Mini kasta bleia for et par uker siden? Godt han bestemte seg for det selv, for han er ikke alltid like mottagelig for "gode råd" :-) Det går forsåvidt stort sett greit. Da vi etterhvert kom oss på butikken i dag stilte jeg som krav at han skulle oppføre seg eksemplarisk. Han lovet det og holdt det han lovet. Litt senere var han på sykkeltur med faren og de stoppet for å leke på den gamle barnehagen sin. Jeg benyttet anledningen til å slenge meg ned i sola med musikk på øret.

Åhh, mandag skal jeg prøve en festdrakt som er sydd til meg! Jeg runder snart 40 og mammaen og pappaen min ville spandere på meg festdrakt eller ny bunad! Jeg har vurdert om jeg skal ha festdrakt eller bunad veldig lenge og valget falt altså på festdrakt. Den blir ferdig til bursdagen min og jeg gleder meg veldig til å prøve den :-)

Ålreit, jeg er litt kje og trenger egentlig bare å sove. Jeg har visst glemt å nevne at jeg gikk 18.8 km med Minela på mandag... Det var en flott tur på alle måter, men jøje meg som det tok på. Minela er alltid blid og positiv selv når hun blir "lurt med" på en altfor lang kveldstur av ei altfor optimistisk tulle... Klokka halv ett på natta ga vi opp og tok bussen de to siste kilometerne hjem. Jaja, nok om det.

 

Kanskje jeg får legge ut et lite bilde fra vår flotte lange hofteutfordrende tur da!

Ny dag med en liten aktiv kompis i morgen. Like greit å ta toget til Drømmeland og legge seg til lading før det blir for seint.

Vi snakkes!

Løp Line Løp

Det har skjedd mye siden sist som er verdt å forevige og noe skal jeg forevige her og nå :-) Det meste har egentlig dreid seg om å løpe...

Forrige dagboknotat var fra høyden og jeg ble raskt stum av beundring av disse bildene...

Jeg blir sjelden stum...

Da vi landet på Svalbard plukket Silje oss opp og kjørte oss til byen. Vi møtte moren til Silje, Unni, på Fruene og etterpå kom Einar og hilste på før han reiste videre på Toppturfestival. Det var så hyggelig å se han og jeg sa "Næmmen så koselig å se deg. Jeg har ikke sett deg her før!". Alle lo. Jeg hadde jo aldri vært der oppe før og Einar og Silje har bodd der i alle fall i fem år... Det jeg egentlig mente var at han så veldig hjemme ut på en måte. Vanskelig å forklare. Skikkelig trivelig var det!

Vi ble med Unni og hentet lille Oda i barnehagen før vi vandret hjem der de bor. På veien guidet Unni oss og fortalte litt av hvert. Elin har vært der noen ganger tidligere, men jeg visste ingenting fra før. Vi så den gamle kulltaubanen, fossiler, Sykehustrappa der sola først titter fram etter vinterdvale, vi så rasområdet som var ryddet og mye mer. Noen bilder er vel på sin plass?

Mine supre søskenbarn :-)

Så nærmet det seg løp på lørdag og vi var delvis klare... Jeg hadde i alle fall orden på tøyet, mens Elin hadde totalt kaos i sitt tøy. Likevel, orden i tøyet sier ingenting om hurtighet og hadde Elin lagt på sprang hadde hun løpt fra meg. Hun tok følge med meg hele veien inn! "Det er bursdagsgaven din, vi løper sammen over mål!", insisterte hun.

Etter målgang var det duket for badstue, jacuzzi, Thai-lunsj og lynvisitt hos Oda for så å reise opp på Huset på bankett. Vi endte opp i drosje med noen hyggelige finner som vi også ble sittende å spise middag med. En trivelig og ikke minst morsom kveld!

Vi avsluttet kvelden på Karlsberger Pub før vi vandret tilbake i strålende midnattssol.

Få timer senere sto vi opp og tok drosje til flyplassen.

Så var det farvel til Svalbard for denne gang! Og tusen takk til tante Elin for den perfekte 40-årsgaven og det perfekte og alltid-like-blide reisefølget! Det var et helvete å løpe, men turen er et minne for livet :-)

De påfølgende dagene gikk med til å gjøre seg klar for en 3000 meter som jeg løp i går... Sjefen løp så fort at han hadde rukket å dusje innen jeg kom meg til målstreken. Eller var det jeg som løp så sakte? Vet du hva? Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes ikke det er så ille å løpe 6,16 minutter i snitt på kilometeren. Jeg skjønner ikke at jeg klarer å løpe så fort selv om det oppfattes som sakte. At folk løper på under 5 minutter på kilometeren begriper jeg ikke...

Så er det fredag og jeg er snart klar for ny helg. Mini vil være en natt til hos farmor og farfar og jeg sitter igjen på jobben. Sjefen kommer bortom meg og slår av en prat. 

"Du reiste tidlig i går! Jeg kjørte jo, jeg kunne svippet deg hjem", sier jeg før jeg forteller om løpet. Jeg forteller at treneren min løp sammen med meg alle rundene. "Jeg er litt redd for at han ble skuffa over meg. Han sa at han ikke var det, men jeg tror han er det", sier jeg og sjefen smiler. Jeg ler og forteller ominænn. "3000 meter er grusomt", sier jeg. "Jeg tror du hadde det moro, jeg", sier sjefen også sier vi god helg.

Vel hjemme møtes jeg av et hus i delvis unntakstilstand. De fleste rommene bærer preg av nedprioritert rydding den siste tiden. Jeg forsøker å ta grep. Så sier noe meg at jeg trenger en rolig restitusjonsjogg dagen derpå, så jeg tar en rooolig tur. Jeg er overrasket over hvor lavt pulsen holder seg selv i bakker, men det er kanskje ikke så rart for det går sakte. Sakte, men sikkert.

Brannmesteren passerer meg i det jeg er hjemme. Han ruller ned vinduet og spør om jeg har blitt treningsnarkoman før han sier at jeg ser sunnere ut. Vi skravler litt. Han har vært på ambulansevakt. "Redda du noen liv i dag da?", spør jeg spent. "Ja, faktisk! Eller jeg vet ikke hvordan det går med han, men han var i live da vi leverte han", smiler han i det han rygger videre inn mot huset sitt.

Jeg dusjer av meg økta og får et plutselig ønske om å invitere hjem alle jeg kjenner til 40-årsdagen min. Det er jo midt i ferien, så det kan bli vanskelig. Jeg sender en melding til Elin og spør om det er galskap. "Det er ikke galskap", svarer hun. Vi får se :)

Dagens sitat kommer fra tante Elin: "Du lever jo ikke på savannen og må løpe fra ville dyr". 

Sant nok, sant nok!

Vi snakkes!

En hilsen fra høyden

Samtale fra 35 000 føtters høyde;

Line: Vi var litt forsøkskaniner for våre foreldre vi også, og det ble da delvis folk av oss...

Elin: Ja, tante Eva vaska jo munnen din med grønnsåpe!

Line: Ja, og det funka jo jævli' bra!

Vi har hatt en god start på vår lille helgetur. I passkontrollen kom vi løpende etter å ha ventet litt lenge på kaffen... Gate closing lyste mot oss. "Skal dere med flyet som går nå???", spurte hun i passkontrollen. "Nei, med flyet i morgen...", svarte jeg i mitt stille sinn. Vi løp mot gate... Men! Vi var ikke sist! La det bli resultatet for resten av helga også! 

Da går vi snart inn for landing. Fra 20 + til 1 - 😄 Sommerskoa blir nok gode og varme å sette på arktisk jord...

Vi snakkes! (Håper jeg)