Løp Line Løp

Det har skjedd mye siden sist som er verdt å forevige og noe skal jeg forevige her og nå :-) Det meste har egentlig dreid seg om å løpe...

Forrige dagboknotat var fra høyden og jeg ble raskt stum av beundring av disse bildene...

Jeg blir sjelden stum...

Da vi landet på Svalbard plukket Silje oss opp og kjørte oss til byen. Vi møtte moren til Silje, Unni, på Fruene og etterpå kom Einar og hilste på før han reiste videre på Toppturfestival. Det var så hyggelig å se han og jeg sa "Næmmen så koselig å se deg. Jeg har ikke sett deg her før!". Alle lo. Jeg hadde jo aldri vært der oppe før og Einar og Silje har bodd der i alle fall i fem år... Det jeg egentlig mente var at han så veldig hjemme ut på en måte. Vanskelig å forklare. Skikkelig trivelig var det!

Vi ble med Unni og hentet lille Oda i barnehagen før vi vandret hjem der de bor. På veien guidet Unni oss og fortalte litt av hvert. Elin har vært der noen ganger tidligere, men jeg visste ingenting fra før. Vi så den gamle kulltaubanen, fossiler, Sykehustrappa der sola først titter fram etter vinterdvale, vi så rasområdet som var ryddet og mye mer. Noen bilder er vel på sin plass?

Mine supre søskenbarn :-)

Så nærmet det seg løp på lørdag og vi var delvis klare... Jeg hadde i alle fall orden på tøyet, mens Elin hadde totalt kaos i sitt tøy. Likevel, orden i tøyet sier ingenting om hurtighet og hadde Elin lagt på sprang hadde hun løpt fra meg. Hun tok følge med meg hele veien inn! "Det er bursdagsgaven din, vi løper sammen over mål!", insisterte hun.

Etter målgang var det duket for badstue, jacuzzi, Thai-lunsj og lynvisitt hos Oda for så å reise opp på Huset på bankett. Vi endte opp i drosje med noen hyggelige finner som vi også ble sittende å spise middag med. En trivelig og ikke minst morsom kveld!

Vi avsluttet kvelden på Karlsberger Pub før vi vandret tilbake i strålende midnattssol.

Få timer senere sto vi opp og tok drosje til flyplassen.

Så var det farvel til Svalbard for denne gang! Og tusen takk til tante Elin for den perfekte 40-årsgaven og det perfekte og alltid-like-blide reisefølget! Det var et helvete å løpe, men turen er et minne for livet :-)

De påfølgende dagene gikk med til å gjøre seg klar for en 3000 meter som jeg løp i går... Sjefen løp så fort at han hadde rukket å dusje innen jeg kom meg til målstreken. Eller var det jeg som løp så sakte? Vet du hva? Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes ikke det er så ille å løpe 6,16 minutter i snitt på kilometeren. Jeg skjønner ikke at jeg klarer å løpe så fort selv om det oppfattes som sakte. At folk løper på under 5 minutter på kilometeren begriper jeg ikke...

Så er det fredag og jeg er snart klar for ny helg. Mini vil være en natt til hos farmor og farfar og jeg sitter igjen på jobben. Sjefen kommer bortom meg og slår av en prat. 

"Du reiste tidlig i går! Jeg kjørte jo, jeg kunne svippet deg hjem", sier jeg før jeg forteller om løpet. Jeg forteller at treneren min løp sammen med meg alle rundene. "Jeg er litt redd for at han ble skuffa over meg. Han sa at han ikke var det, men jeg tror han er det", sier jeg og sjefen smiler. Jeg ler og forteller ominænn. "3000 meter er grusomt", sier jeg. "Jeg tror du hadde det moro, jeg", sier sjefen også sier vi god helg.

Vel hjemme møtes jeg av et hus i delvis unntakstilstand. De fleste rommene bærer preg av nedprioritert rydding den siste tiden. Jeg forsøker å ta grep. Så sier noe meg at jeg trenger en rolig restitusjonsjogg dagen derpå, så jeg tar en rooolig tur. Jeg er overrasket over hvor lavt pulsen holder seg selv i bakker, men det er kanskje ikke så rart for det går sakte. Sakte, men sikkert.

Brannmesteren passerer meg i det jeg er hjemme. Han ruller ned vinduet og spør om jeg har blitt treningsnarkoman før han sier at jeg ser sunnere ut. Vi skravler litt. Han har vært på ambulansevakt. "Redda du noen liv i dag da?", spør jeg spent. "Ja, faktisk! Eller jeg vet ikke hvordan det går med han, men han var i live da vi leverte han", smiler han i det han rygger videre inn mot huset sitt.

Jeg dusjer av meg økta og får et plutselig ønske om å invitere hjem alle jeg kjenner til 40-årsdagen min. Det er jo midt i ferien, så det kan bli vanskelig. Jeg sender en melding til Elin og spør om det er galskap. "Det er ikke galskap", svarer hun. Vi får se :)

Dagens sitat kommer fra tante Elin: "Du lever jo ikke på savannen og må løpe fra ville dyr". 

Sant nok, sant nok!

Vi snakkes!