Mens man kan

Torsdag morgen. Lokomotivførerne streiker, men det går alltids en buss. Jeg kommer fram, setter meg til å vente og ei dame kommer bort til meg. "Du skulle tatt et spørreskjema før du går inn. Du bruker ikke lang tid på data du, vel?", spør hun. "Jeg er utdannet dataingeniør så det kan gå bra", svarer jeg henne med et smil. Jeg setter meg ned på stolen og går gjennom undersøkelsen. Jeg svarer stort sett at jeg er frisk som en fisk, at jeg ikke har vondt noe sted og at jeg føler meg bedre nå enn for en uke siden. - For en uke siden? Hvordan kan de vite at jeg har hatt en helvetesuke?, tenker jeg før jeg kommer på at det kan være andre årsaker til spørsmålet. Så går jeg inn. 

Vi sporer fort av slik vi gjør hvert år. "Prøvene mine eller livet generelt?", spør jeg mens han ser granskende på PC-skjermen. "Hæ?", han ser bort på meg. "Du sa at det er mye rart... Er det prøvene mine eller livet generelt du snakker om?", spør jeg igjen. "Livet generelt", smiler hans mens han fortsatt gransker prøvene med et skarpt blikk. Vi snakker om meningen med livet og om å leve mens man kan. Han forteller meg om en tidligere hardtarbeidende kollega som planla alt han skulle gjøre når han etterhvert skulle bli pensjonist. Han ble bare 55 år. Han forteller om en svulst han selv ble operert for noen år tidligere. Før operasjonen fikk han beskjed om at da han våknet igjen kunne han enten gå på sine egne bein eller ligge i respirator for resten av livet. Han forteller om tankene han gjorde seg om et liv i respirator og om da han våknet etter narkosen. Om hvordan han viftet med armene da han våknet for å kjenne om han var koplet til ledninger. Så forteller han om den enorme lykken han følte da han oppdaget at han kunne puste for egen maskin. "Oj, PC´n har timet ut. Vi har visst pratet en stund", sier han og jeg reiser meg opp for å finne jakka mi mens jeg blunker vekk en liten tåre.

Litt senere på dagen er jeg hjemme igjen. Mini er hos farmor og farfar et par dager og jeg benytter anledningen til å rydde og støvsuge litt mens jeg spiller høy musikk. Veldig høy musikk. Jeg synger med så høyt jeg kan "I am titanium...", før jeg ser meg selv fra utsiden og begynner å le av det jeg ser og hører.

Livet har mange fine og morsomme øyeblikk - nyt øyeblikkene og le mens du kan.

Vi snakkes!

 

En snekkers drøm

Alle liker kompliment og jeg er intet unntak. Jeg er dårlig på å gi det selv, men det er jo kjekt å ha en liste med ting man kan forbedre. Uansett...

I dag tidlig møter jeg en kollega i garderoben. Hun gir meg kompliment for kjolen jeg har på. "Jeg har brukt den mange ganger, men jeg pleier å bruke jakke til", svarer jeg fornøyd. "Det må du slutte med", svarer hun. "Jammen det er noe med hvordan en føler seg. Nå har jeg trent en del og føler meg bedre i kjole uten å dekke meg til. Det er fortsatt litt her og der da, men det får være", sier jeg og klapper meg på magen og rompa. "Jammen det forsvinner jo alltid på de feil stedene", sier hun og peker på sine fordeler der hun står nytrent og nydusja.

Og akkurat det samme kommenterte jeg til en mannlig kollega her en dag. Trening minsker fordelene/overdelene/kall de hva du vil. Han ser på meg uten å senke blikket. "Hva er du da? En 75C?". Jeg ser spørrende på han og nikker forsiktig. "Hvordan visste du det???". Han unnlater klokelig å svare og fortsetter... "Du er langt fra en snekkers drøm...". Jeg ser igjen helt uforstående på han og spør hva en snekkers drøm er... "Flat som en planke og lett å sette en spiker i", svarer han og smiler lurt. Jeg får latterkrampe og lurer på om det skal være et kompliment eller hva.

Halv elleve en fredags kveld og jeg sitter visst i badet med Country Coffeehouse på høyttaleren. Litt veldig trøtt så det blir nok et tidlig tog til Drømmeland. Det er bare et problem. Jeg har ikke lenger med meg noe hjem fra Drømmeland. Ingenting jeg kan bruke tid på å tolke. Jeg bare er der også kommer men in black med sin magiske lyspenn og når jeg våkner i senga mi husker jeg ingenting. Litt dumt egentlig.

Vi snakkes!

Skjønt kaos

Huset er et sant kaos. Du må navigere med ekstrem presisjon for å unngå å få en lego boret gjennom fotsåla. Hvis du snur deg brått risikerer du å sparke en lekebil tvers gjennom rommet så den etterlater fargeflekker i kjøkkeninnredninga. Hybelkaniner formerer seg i hver krok og krik og kjøkkenet ser ut som om det er oppholdsplass for alt som ikke har plass noe sted ellers. Vaskerommet flyter over av klær selv om vaskemaskina går konstant så lenge vi er hjemme. Det gjør forsåvidt også oppvaskmaskina uten at det vises på lerretet. Hvis sola skinner gjennom vinduet vises spor av nysgjerrige barnefingre. Jeg tok riktignok en samba med legoklosser og en vals med moppen før jeg satte meg ned, så nå ser det bare litt kaotisk ut. Det positive med det hele da - det er at det er veldig gledelig hvor mye ti minutter effektiv rydding kan gjøre hvis det bare ser jævlig nok ut.

Hvis man skal se skjønnheten i alt, så kan man vel si at det er skjønt med litt kaos også da. Da verdsetter man i alle fall kosmos mer hvis kosmos skjer.

Har vel egentlig ikke tid til å sitte her jeg, har jeg vel?

Vi snakkes!

KK-mila

Natt til fredag våknet jeg av at jeg hadde forferdelig vondt øverst i halsen. Det kjentes nesten ut som at halsen min ble spist opp av noe. Jeg høres kanskje ut som en mann med "man flu" nå, men det er sant! Jeg fikk stablet meg opp og tatt et par Paraceter. Mens jeg tok tablettene følte jeg meg som verdens verste mor som ikke hadde gitt Mini noe smertestillende da han hadde hatt det samme et par netter i forveien. "Det går bra, Martin, det er vanlig at det er litt ubehagelig i halsen når man blir forkjøla", sa jeg til Mini mens han satt på fanget mitt midt på natta og gråt og klaget over vondt i munnen. Men det var jo ikke bare ubehagelig, det var jo forferdelig vondt!

Åkkesom; fredag var feberen godt på vei mot 39 og jeg skulle løpe KK-halvmila lørdag. Jeg sendte en melding til treneren og fikk i svar at jeg skulle få i meg nok mat, nok drikke og jeg skulle sove. "Kanskje det virker...", skrev han. Jeg hadde nettopp sovet, men fikk i meg mer mat, veldig mye mer drikke og jeg sov og sov og sov. For å gjøre en vond historie kort. Det virket! Jeg stilte til start!

Planen var å ta en rolig joggetur og kanskje gå hvis det ble for mye. Jeg gikk aldri, selv ikke da jeg gikk på en form for smell etter ca 3,5 km. Jeg løp nesten 2 minutter raskere enn i fjor så jentene foreslo at jeg skulle bli syk til neste år også :-)

På kvelden var vi invitert til Torunn som laget deilig middag. Jeg var ikke ønsket som kokk, av naturlige årsaker, og fikk sitte å skravle og se på at de andre laget mat :-) Veldig hyggelig og morsom kveld som jeg avsluttet litt tidligere enn planlagt da basseluskene begynte å mase.

Utrolig moro og motiverende med løp! Det som er så moro med KK-mila at det er med damer i alle former og fasonger og til og med jeg klarer å løpe forbi mange på min vei mot mål :-) I tillegg er det en hyggelig ramme rundt og vi har det veldig hyggelig sammen vi som løper eller heier. Vertinnen løp forøvrig inn på bare drøye 50 minutter etter ei lang mil. Imponerende!

Vi snakkes!

Je ris donc je suis

Neimen Hei! Er det deg? Sååå koselig det var å se deg nå!  

Hvem forsøke jeg å etterligne nå med min overentusiastiske stemme? Nettopp! Ekornet i Hakkebakkeskogen! Stemmen til ekornet i Hakkebakkeskogen og sangene fra Dyreparken surrer i hodet mitt hele tiden... For å bøte litt på skaden har jeg satt på spillelista Country Coffeehouse fra Spotify her jeg ligger og bader meg i et varmt badekar. 

Denne uka har jeg trent hver dag og i dag har jeg gått tur med Minela! Det var morsomt. Minela er morsom. Underveis sa jeg til henne at hun bare måtte si fra hvis hun sto i bilkø og ikke rakk barnehagen. "Jeg kan jo bare plukke opp unga dine når jeg henter Martin!", sier jeg før jeg husker at hun har en på drøyt ett år. "Bare husk at jeg ikke lenger husker hvordan jeg behandler barn på under fire...", sier jeg litt mindre selvsikkert. "Hehe, det er da ikke noe problem! Hvis jeg trenger litt tid bare slenger jeg en knyttneve med puffet ris utover gulvet. Da kan du tenke deg han blir opptatt en stund", sier hun og humrer fornøyd men kjærlig. "Og blir det tomt bare slenger jeg ut en hånd til...!", fortsetter hun. 

Hun illustrerer ved å slenge ut en hånd i kveldsmørket som sender sommerfugleffekter ut i atmosfæren og gir meg et lite latteranfall som på sin side gir meg litt ekstra tid her på planeten. "Søren og, hvorfor kjente jeg deg ikke tidligere??? Dette kunne jeg trengt å vite før! Og puffet ris er jo hva de bruker på helsestasjonen for å teste pinsettgrepet!", sier jeg. "Ja, det er pedagogisk korrekt også!", svarer Minela og ler. Videre blir vi enig om at "Ta det med ro, det ordner seg...", er et av de viktigste rådene man kan gi til noen som går for ekstremsporten "å få barn". 

 "You and tequila make me crazy" synger countrymannen på min lille røde. Tja, han har kanskje både barn og drikker Tequila han fyren, tenker jeg før jeg hører resten av sangen og ser en mer komersiell sammenheng i det hele. "Hvis en god latter forlenger livet blir du gammel", sa en kollega til meg i dag. Jeg sitter på med han til og fra jobb hver dag. Han sier så mye morsomt at jeg ler stort sett hele turen. Noen sier ting på en sånn måte at det er umulig å ikke le. Derfor forteller jeg ikke vitser. Jeg forteller det på en slik måte at det er bare meg selv som begynner å le. Enten fordi jeg synes det er så morsomt eller at jeg glemmer poenget underveis. 

Glemte jeg å si at jeg begynner å bli sjuk? Jeg fikk vondt i halsen da jeg kom hjem fra jobb i dag. Følte jeg måtte ta den planlagte gåturen likevel og tok på en buff. Og treneren min sa en gang noe sånn som at et varmt bad er noe av den beste restitusjonen som finnes. Så nå sitter jeg her i et varmt bad, med en tom kopp te og en rød høyttaler som spiller countrysanger til meg og minner meg på at jeg skal bytte ut Mazdaen min med en Mini Countryman. 

"Så fint! Topp! Den bilen har alltid stått høyt i kurs hos meg", sa vår gode nabo da jeg fortalte han om mine bilplaner tidligere i dag. Endelig noen som er positive. Han og el-bil-sjåføren min er helt enig med meg. Nå bare renner det svette av meg, så kanskje jeg har fått min dose varmt bad for i kveld. Eller kanskje kroppen min kvitter seg med de dumme basseluskene. 

Uansett... Det var trivelig å snakke med deg, men nå får jeg ta en siste dukkert før jeg hopper i dusjen. 

Vi snakkes!