Love and kindness

Stormen har lagt seg nok en gang og jeg synker ned i sofaen med rolig musikk fra en eller annen Megaboom. Mini har vært med en kompis hjem fra barnehagen i dag og han har storkost seg. Han fikk mye skryt av mammaen i huset som gjerne ville at Martin skulle komme oftere på besøk. I dag tidlig var jeg og pappaen i foreldresamtale i barnehagen og også der haglet det med positive tilbakemeldinger. Vi fikk høre at Mini er høflig og snill, humoristisk, trygg og harmonisk og flink til å leke. Hjemme er settingen en smule annerledes. Mini havner rett som det er på rommet sitt med klar beskjed om at han kan komme ut når han får tenkt seg om og vil oppføre seg pent. Noen ganger går han amok med lysbryteren, men da tar jeg sikringa også er ikke det så moro lenger. Når han endelig tar til fornuften legger harmonien seg i rommet som et lunt teppe.

Noen timer tidligere. Det er lunsj og jeg spiser sammen med tre gode kolleger. "Jeg har lyst til å ta inn en uteligger", sier jeg og alle tre ser rart på meg. "Jeg skal bli uteligger", sier to av dem i kor og alle ler. De legger ordene i munnen min og det tar litt tid før jeg kommer til poenget. Tenk å kunne ta inn en uteligger, fikse det eksterne og la proffer fikse det interne. Gi han en god seng, sunn mat og en familie å være sammen med. Hjelpe han å få en jobb og se han bli en ressurs i samfunnet. Det kan være et langvarig prosjekt, men tenk for en tilfredsstillelse det hadde vært!

Noen timer tidligere... Jeg går forbi en som sitter stille med en pappkopp med noen få mynter. Jeg er på vei til Steam for å kjøpe meg en kaffe latte og en scone.  Han sitter der og ser ned i bakken med rufsete lyst hår, olabukse og en tynn dunjakke med farger fra 80-tallet. Selv skal jeg inn på et varmt kontor og jobbe og le med gode kolleger. Det føles ikke riktig. Jeg går innom Narvesen og står foran en hylle med yoghurt. Jeg ser lenge før jeg plukker med meg en God morgen yoghurt med jordbær og müsli. Så går jeg til kassa og ber om å få med en kopp kaffe. Jeg fyller koppen selv og tar det med meg ut. Så bøyer jeg meg ned foran den lyse luggen som sitter ute, setter det foran han og sier "Se her". Jeg møter blikket hans og smiler til han et lite sekund i det han sier "Tusen hjertelig" med nordnorsk tonefall. Så fortsetter jeg inn i dagen min som vanlig.

På vei derfra håper jeg yoghurten og kaffen gir mannen en litt bedre start på dagen. Samtidig lurer jeg på om jeg gjorde det for mannen eller for å tilfredsstille mitt indre ego som søker lykke og får det blant annet av å gjøre noen glad. Uansett er det vinn vinn, tenker jeg.

I kveld bladde jeg gjennom Facebook og fant et sitat som var lagt ut noen timer tidligere. Det var av Dalai Lama og lød som følger; "When we feel love and kindness toward others, it not only makes others feel loved and cared for, but it helps us also to develop inner happiness and peace".

Vi snakkes!

Emil!

På vei til jobb seint en morgen. Altfor sent. Roen har senket seg etter kaoset som nettopp har utspilt seg. Kaos og kamp som framkalte svette hos mor, tårer hos Mini, men intet blod hos noen av oss.

Det begynner med at Mini sitter i sofaen og spiser mens han tegner og ser på TV. Allerede der går det vel en varsellampe hos de fleste barnepedagoger. Det et lett å være klok både før og etter det meste. Etter at Mini ved gjentatte purringer ikke klarer å spise opp frokosten, tar jeg frokosten fra han. Da hadde han spist en halv dobbeltdekker med majones og kaviar, så jeg tenker at han ikke sulter på det. Majones og kaviar er forresten ingen idé han har fått hjemmefra. Jeg kunne aldri kommet på den kombinasjonen selv og jeg skal heller aldri smake. Mini vil ikke kle på seg, så jeg bærer han ut i bilen uten jakke og sko. Det er sju varmegrader ute, så jeg tenker at han ikke fryser ihjel. "Når du ikke spiser maten din, så tar jeg den. Og når du nekter å kle på deg, så bærer jeg deg inn i bilen uten klær, Martin. Slik er det og slik blir det". Jeg snakker lettere strengt til Mini mens han sitter bak i bilen uten ytterklær, men med en fin Biolabart.

Vel framme i barnehagen er jeg helt svett. Trine og Ines kommer og det forenkler situasjonen en del. Vel inne sier en av de ansatte at hun har vært vitne til langt verre morgener og at vår var rolig i forhold. Rolig???, tenker jeg og aner at det kan bli verre. Det blir alltid verre før det blir bedre.

"Jeg må hjem å vaske meg", sier jeg og ler. "Kom deg på jobb nå", sier Trine. "BH-spila mi er helt våt. Jeg skal hjem å vaske meg og bytte klær", insisterer jeg.

Så kommer jeg på at jeg har glemt jakka til Mini i bilen. Perfekt! Ute møter vi ei hyggelig dame som jobber på en annen avdeling. "Kunne du hengt denne på plassen til Mini?", spør jeg henne. "Han er så fin han gutten din, altså!", sier hun og kommer mot meg. "Åh, nei, jakka er full av kritt", svarer jeg og børster av den så godt jeg klarer. Krittet forsvinner ikke. Jeg er litt all over the place og hun fortsetter å skryte av Mini. "I går på høstfesten satt han og fulgte med så fint. Du kan være skikkelig stolt av han altså", sier hun og jeg gir henne jakka som fortsatt er full av kritt. Jeg smiler til henne. "Takk, jeg trengte å høre det i dag!"

Vi snakkes!

På skinner...

Mini er hjemme igjen etter høstferie på landet. Der har han kost seg og fått sett på sauer, så vidt sett bestesam på glattkjøringsbana, besøkt oldemor noen turer og lekt ute med bestemor. Apropos glattkjøringsbana... En gang spurte Mini bestemor om hva bestesam jobber med. "Han er kjørelærer", svarte bestemor. "Hva er det?". "En som lærer folk å kjøre bil...". Mini svarte bestemt; "DET er vel ingen jobb, vel". Og når en fire-åring har bestemt seg for noe så er det slik det er.

Ellers er ting på halv skakke. Togsjåførene streiker og det er ville tilstander på bussen. I tillegg har elbil-sjåføren stukket av til Spania med familien sin. Jeg må kjøre et lite stykke i feil retning for å få sitteplass på bussen og hjem er jeg heldig om jeg i det hele tatt får ståplass. Jeg håper jeg ikke ser en streikende togsjåfør med det første, for jeg kommer til å få problemer med å smile og være blid. Og det skal man jo som kjent være i lag med andre folk.

Apropos tog... Som delvis kjent hender det at jeg tar med meg en kaffe latte på Steam om morgenen. Bare sånn unntaksvis. En gang i blant, liksom ;-) En dag jeg sto og ventet på min enkle venn på helmelk så jeg en delvis blind mann komme gående forbi. Han navigerte seg trygt fram ved hjelp av en skinne som var lagt ned i gulvet. Jeg har aldri skjønt meningen med de skinnene, hvis jeg i det hele tatt har lagt merke til dem. Er det ikke pussig at noe så meningsløst for noen kan være så betydningsfullt for andre?

Åh, jeg kunne skrevet så mye i dag. Jeg kunne skrevet om en dødsangstmelding jeg sendte til ei venninne tidligere i kveld som svarte at når jeg er 100 år og har kjøttboller i ørene så har jeg ikke det samme forholdet til døden lenger (takk kjære deg, det roet meg noen hakk)... Jeg kunne skrevet om en fin topptur med tante Elin og bestesam (bildet i forrige innlegg er fra turen). Jeg kunne skrevet side opp og side ned om gale damer på bussen som omtrent går til slåsskamp for å få et sete (les en dame som absolutt ikke aksepterte at en mann holdt av plass til sin kone som kom på et stopp senere). Jeg kunne skrevet om forsøk på å trene kveldsintervaller etter å ha spist nok taco (både kveldsintervall og intervall etter taco skurrer når jeg bare får tenkt meg om). Jeg kunne egentlig skrevet mye nå, kjenner jeg, men jeg skal heller hoppe inn i dusjen sprette videre inn i senga.

Nattinatt!

Vi snakkes!

G-punktet

Da ligger jeg i morgenkåpa etter et varmt bad og lurer på om ikke vaskemaskina er ferdig snart. Mini er hos bestemor og bestesam denne uka og jeg reiser opp på torsdag etter jobb. Det skal bli moro å se den lille mannen med de sterke meningene igjen. 

Mini er en nysgjerrig liten mann. På stua hos bestemor og bestesam henger det et maleri av et brusende hav. Mini lurte på om det kunne være Homborsund. "Ja, det kan det sikkert være", sa mamma. For utenfor Homborsund et det hav. De ble enige om at det ikke kunne være Mjøsa, for Mjøsa er jo ikke noe hav. "Du kommer ikke til Amerika fra Mjøsa. Mjøsa er en innsjø", sa mamma. "Jammen du kommer jo ikke til Amerika fra Middelhavet heller", påsto jeg hardnakket før det gikk opp et geografisk lys for meg. "Jo, vent litt! Du kommer dit via G-punktet!", utbrøt jeg. Da så mamma på meg mens hun himlet med øynene og så bekymringsfullt bort på Mini som mumlet "G-punktet" mens han satt og tegnet. Det er noe annet, Line!", sa hun med et smil. "Jammen det er noe på G!". "Du mener Gibraltar?". "Ja, det var det jeg mente!".

Og der var maskina ferdig og jeg er klar for Drømmeland. Jeg lurer på hvor ferden går i natt. Antageligvis ikke Gibraltar 😂

Vi snakkes! 

God høsthelg

Mini og jeg ankom barndomshjemmet mitt tidsnok til at Mini rakk å kjøre Mercedes-bilen sin i dag. Bil heter ikke brommbromm lenger. Bil er bil :-) Turen oppover gikk veldig bra. Mini satt lys våken og prata og jeg satt og pratet med så godt jeg kunne. Ved Minnesund ringte tante Elin meg. "Skal hilse fra Niklas og si at du må få opp farta", sier hun. Niklas hadde nettopp kjørt forbi oss sammen med Mats og Tobias. Vi blunket med lysene til dem da de svingte mot Gjøvik. 

Litt senere satte vi kursen mot Gjøvik selv. Lille Leon fylte 2 år i går og det ble feiret i dag. Tante Elin lager fantastisk god mat og jeg har ikke spist så mye på lenge! Martin digger å leke med Mats og Tobias. "De er jo også tremenningene mine!", sa han da vi satt ved bordet i dag. Broren til Niklas og kona er begge politi. Jeg lot det ikke forbli unevnt at Niklas hadde rast fra meg på E6 litt tidligere på dagen 😂 Veldig hyggelig bursdagsselskap! Leon har blitt stor gutt nå og raser rundt. Også klarer han å si både tante Line og Martin. Det er gromt ❤️

I morgen har vi planlagt en liten topptur. Tante Elin kommer med Leon og tante IM også tar bestesam, Elin og jeg turen opp mens de andre blir igjen her og leker. Det slo meg hvor mye lenger høsten har kommet her oppe. Bare å glede seg til neste sommer :-)

Blir nok en tidlig kveld. Jeg trenger noen timer på øyet snart...

Vi snakkes!