Emil!

På vei til jobb seint en morgen. Altfor sent. Roen har senket seg etter kaoset som nettopp har utspilt seg. Kaos og kamp som framkalte svette hos mor, tårer hos Mini, men intet blod hos noen av oss.

Det begynner med at Mini sitter i sofaen og spiser mens han tegner og ser på TV. Allerede der går det vel en varsellampe hos de fleste barnepedagoger. Det et lett å være klok både før og etter det meste. Etter at Mini ved gjentatte purringer ikke klarer å spise opp frokosten, tar jeg frokosten fra han. Da hadde han spist en halv dobbeltdekker med majones og kaviar, så jeg tenker at han ikke sulter på det. Majones og kaviar er forresten ingen idé han har fått hjemmefra. Jeg kunne aldri kommet på den kombinasjonen selv og jeg skal heller aldri smake. Mini vil ikke kle på seg, så jeg bærer han ut i bilen uten jakke og sko. Det er sju varmegrader ute, så jeg tenker at han ikke fryser ihjel. "Når du ikke spiser maten din, så tar jeg den. Og når du nekter å kle på deg, så bærer jeg deg inn i bilen uten klær, Martin. Slik er det og slik blir det". Jeg snakker lettere strengt til Mini mens han sitter bak i bilen uten ytterklær, men med en fin Biolabart.

Vel framme i barnehagen er jeg helt svett. Trine og Ines kommer og det forenkler situasjonen en del. Vel inne sier en av de ansatte at hun har vært vitne til langt verre morgener og at vår var rolig i forhold. Rolig???, tenker jeg og aner at det kan bli verre. Det blir alltid verre før det blir bedre.

"Jeg må hjem å vaske meg", sier jeg og ler. "Kom deg på jobb nå", sier Trine. "BH-spila mi er helt våt. Jeg skal hjem å vaske meg og bytte klær", insisterer jeg.

Så kommer jeg på at jeg har glemt jakka til Mini i bilen. Perfekt! Ute møter vi ei hyggelig dame som jobber på en annen avdeling. "Kunne du hengt denne på plassen til Mini?", spør jeg henne. "Han er så fin han gutten din, altså!", sier hun og kommer mot meg. "Åh, nei, jakka er full av kritt", svarer jeg og børster av den så godt jeg klarer. Krittet forsvinner ikke. Jeg er litt all over the place og hun fortsetter å skryte av Mini. "I går på høstfesten satt han og fulgte med så fint. Du kan være skikkelig stolt av han altså", sier hun og jeg gir henne jakka som fortsatt er full av kritt. Jeg smiler til henne. "Takk, jeg trengte å høre det i dag!"

Vi snakkes!