Days of many colors

Hei igjen! Her sitter jeg og der sitter du. Jeg håper at jeg er i naborommet eller bare en telefonsamtale unna når du leser dette. Hvis du har arvet interessen for mine skriblerier fra faren din, så er det ikke sikkert du leser det i det hele tatt ;-) Jeg spurte bestemor om hun syntes jeg skrev mye rart. "Ja, du gjør det...". "Blir du flau da?", fortsatte jeg å spørre. "Ikke når det er deg", svarte hun og jeg ba visst aldri om noen utdypning av det.

Du er litt bestemt om dagen så jeg har tatt fram boka om håndtering av barn i trassalderen. Bestemor var her og passet deg i forgårs og jeg leste to kapittel for henne. Vi lo godt. Det er en situasjonsbeskrivelse fra en stresset morgen med småbarn og det rare er at forløpet er en tro kopi av noen av våre dager. Siden det er skrevet en og flere bøker om temaet vil jeg tro at vi ikke er alene om å ha det slik. For å få foreldrene til å forstå barnas situasjon ber hun foreldrene sette seg inn i en gitt situasjon. Du skal løpe maraton og er godt i gang. Plutselig kommer noen av dine venner og sier "Hør her, dette går altfor sent. Vi skal hjelpe deg.". Så putter de deg inn i bilen mot din vilje og kjører et stykke på vei. Du ber dem instendig om å stoppe bilen, men løpet er kjørt uansett. Hvis du går ut av bilen og fortsetter maratonet, har du jukset og blir du kjørt tilbake vil du ligge langt bak. Teksten er ganske morsom å lese og det setter ens egne tanker litt mer i perspektiv. Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte som sta og egenrådig 4-åring, så det er godt å få en påminnelse.

En dag møtte jeg ei venninne i barnehagen som har tre gutter i ung alder. "Hvordan klarer du det?", spurte jeg henne. "Noen ganger teller jeg til ti og andre ganger klikker jeg...", svarte hun med et smil. Jeg måtte le. Det var da jeg følte at jeg telte for lite til ti og klikket litt for ofte at jeg fant fram boka igjen. Det er greit å ha utfordringer, alle har det, men det kan være en fordel å gjøre noe med dem. Så jeg leser. Og jeg lærer. Hver dag. Når det er sagt er du egentlig veldig snill. I dag hjalp du meg med å dekke på bordet og du vil ofte være med å lage mat. Du har endelig innsett at du må vaske deg på henda før du får hjelpe til på kjøkkenet. OG du skrur faktisk av TV´n når du får beskjed om det! Du hjelper meg å låse opp døra når vi kommer hjem hvis jeg har armene fulle. OK, i alle fall de gangene jeg ikke må bære deg skrikende inn fordi du har klikket fordi du ikke fikk dra opp håndbrekket på bilen. Haha :-) Og du kommer med stadig flere morsomme kommentarer og betraktninger.

Ellers går dagene med til å bli frisk. Alle tre har vært syke i snart tre uker, men nå tror jeg vi begynner å bli friske igjen. Du har vært tilbake i barnehagen et par dager og jeg føler meg mye bedre etter en elendig dag i går. Egentlig var det en morsom og fin dag på jobben. Den første jeg møtte på kontoret var en trivelig kollega som sa at noen hadde kalt meg en gledespreder forrige dagen. Da ble jeg egentlig ganske glad, så det var vel heller han som var gledesprederen... Jeg er litt usikker på hva som lå i det, men det kan ha noe med at jeg rangla oppover gangen med latterkrampe. Først trodde jeg at jeg så en kollega og i det jeg skulle til å hilse, så jeg at det bare var et speilbildet i ei glassrute. Forstå det den som kan. Deretter snubla jeg i ei tavle og holdt på å gå på huet. Jeg klarte ikke helt å slutte å le, så jeg ba en kollega om å følge meg oppover gangen. Han hadde andre planer, for han skulle på do og han ville naturlig nok ikke ha med meg inn der. Så da gikk jeg og lo for meg selv oppover gangen. Det er jo ikke så himla lett å slutte å le når en først har begynt. Jeg håper du ler mye når du blir stor. Det er mye medisin i en god latter. Rett før jeg skulle gå møtte jeg min trivelige kollega igjen. Jeg snufset og sa "Jeg tror du hørte feil. De mente nok virusspreder". Så vimset jeg meg opp til et hjørne hvor jeg ble plukket opp av min gode el-bil-sjåfør. OK, han er en god kompis også altså, men det høres litt kult ut å ha egen el-bil-sjåfør, så jeg kaller han det. Da jeg skulle sette meg inn i bilen så jeg ei dame på andre siden av gata. Hun hadde nok krevd betaling for å sette seg inn i bilen, så jeg fikk latterkrampe på nytt. Takk og lov for at jeg ikke hadde nettingstrømper og støvletter på meg. Det hadde tatt seg ut :-)

Pappa sier at du er trøtt om morgenen, men at du er veldig rask når du først kommer deg på beina. Jeg håper du spretter tidlig ut av senga i morgen. Glad og fornøyd. For jeg skal både levere og hente deg og jeg ser at det fort kan bli en kort dag på jobb :-) I motsatt fall får vi se om du får løpe maraton alene eller om du skal få litt hjelp på veien. Litt medvind er vel lov... :)

Dagens tanke går til en kompis som har en sønn som skulle blitt åtte år i dag. Jeg beit meg i tunga for ikke å begynne å grine da han fortalte det og har tenkt mye på dem i dag. Jeg kan ikke tenke meg noen verre opplevelse. Man tar ofte livet for gitt - men ikke er det en selvfølge, det er uansett aldri langt nok og det er et mirakuløst lite maskineri som skal fungere knirkefritt dag etter dag.

God natt!

Vi snakkes!