2018 er godt i gang og har på mange måter startet med et brak. Denne helga var vi hos bestemor og bestesam for å feire bestesam sin 65 årsdag. Gratulerer!
Søndag fikk jeg et ublidt møte med trappa i det jeg forsøkte å gå ned trinnene slik jeg har gått ned trapper i 40 år. Den måten fungerte plutselig ikke lenger. Plutselig sklei beina under meg og jeg ramlet ned trappa som om jeg var et tøystykke mot et vaskebrett. Uten sammenligning forøvrig siden tøystykker ikke veier 70 kg og vaskebrett sjelden er på størrelsen med ei trapp. Mens jeg lå i bunn av trappa kom Mini og mamsen løpende for å sjekke hva som hadde skjedd. Bestemor hadde nemlig hørt en lignende lyd en gang tidligere, men da var det bestesam på over 100 kg som sprella i bunnen av trappa. Å sprelle var kanskje å ta i. Man spreller fint lite etter å ha falt ned ei trapp. Bestemor så lettere skremt ut og Mini lo. Han om det.
Om ettermiddagen kjørte vi tilbake til Oslo og etter to timer og vel så det sittende i bilen, kom blåfargen. I dag har den kommet enda sterkere. Du aner ikke hvor lyst jeg har til å broadcaste bilde av min bedre bakdel, men av hensyn til pårørende, forventet etterpåklokskap og andre formaliteter kan jeg dessverre ikke gjøre det. Du kan heller forestille deg et abstrakt oljemaleri i fargene mørkeblått og mørkelilla.
Mini fikk se oljemaleriet i dag. Han ble først uvanlig taus før han sier noe.
- Jeg burde kanskje ikke ledd.
Empatien forbløffet meg.
- Det går bra, Martin. Det er slik du lærer etterhvert.
- Ja.
Ok, nok snakk om min bedre bakdel. Mini har reist til Drømmeland etter å ha blitt hentet av farmor og farfar i barnehagen i dag og jeg skal snart reise etter. Så jeg sier bare god natt og husk tøfler i trappa også avslutter jeg med noen bilder fra en fin helg :-)
Vi snakkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar