Table for one

På et hotell jeg var på i desember 2016 står dette på veggen... Samme året fikk jeg gavekort med Norwegian i bursdagsgave og nyttårsaften 2017 måtte det brukes opp hvis det ikke skulle smuldre vekk slik mange gavekort sikkert gjør. Og plutselig hadde jeg slått to fluer i en smekk. Gjøre noe jeg ikke er komfortabel med og reise et sted jeg aldri har vært før...

2. februar 2018...

Det er fredag ettermiddag og jeg sitter på Flytoget. «Du reiser ikke alene», står det på en digital reklameplakat. «Visst pokker gjør jeg det», tenker jeg og smiler for meg selv. På Gardermoen piper det rundt meg på alle kanter. Jeg ender opp i sokkelesten og blir samtidig tatt ut i tilfeldig kontroll og må stå med henda i været til maskina stoler på meg og slipper meg forbi og ut i den ville verden. Jeg dumper ned på Fiskeriet med en fish´n chips og drar fram nyinnkjøpte Tara tilfelle jeg trenger noe å feste blikket på. Foran meg sitter ei dame med en hund jeg ikke helt klarer å plassere på rasekartet. Jeg humrer for meg selv når jeg ser at det bare er jakka hennes. Kanskje jeg bare burde holdt øynene festet til Tara? Bladet for damer 40+.

Vi tar av mot nord og jeg hvisker på gjensyn i mitt stille sinn mens jeg ser rullebanen og hustakene forsvinne i det fjerne.

Under den lange milen fra flyet til terminalen går det plutselig opp for meg hva jeg har gjort. Et nanosekund får jeg lett panikk før jeg sier til meg selv «Dette har du gjort før, Line. Du har reist til Dallas, Boston, London, Helsinki og til og med Kuala Lumpur! Helt alene!». «Samma det, det var jobb. Nå er du på ferie, di skrulle», svarer jeg meg selv.

I ankomsthallen blir jeg møtt av min forhåndsbestilte sjåfør som kjører meg til hotellet. Ikke et ord utveksles på turen og jeg tenker at det er like godt å venne seg til det først sist. En halv time senere svinger han inn foran hotellet. En dresskledd mann ønsker meg velkommen. «Are you here for the conference, Madam?», spør han mens han hjelper meg med kofferten. «No, just a short holiday trip», svarer jeg og innser med skrekk og glede at det er starten på mine tre døgn som Solo Traveler i Budapest 😊

3. februar 2018...

Jeg våkner for første gang i Budapest etter en natt i et altfor varmt hotellrom. Jeg hopper i dusjen, tar på meg en olabukse, en lilla genser og et skjerf i halsen. Så er jeg passe kledd for en hotellfrokost. Det første jeg ser når jeg entrer frokostsalen er champagne. Masse champagne. Ikke helt min greie å starte dagen på... Jeg manøvrerer meg fram til scrambled eggs, bacon og et glass appelsinjuice. En kelner kommer med en kanne te til meg og jeg spiser godt før jeg møter i resepsjonen klokka 10.

Jeg står der i en hvit Ulvang-genser med høy hals og en passe tykk jakke og skal snart bli glad for at jeg har kledd meg godt.
«Du ser norsk ut», sier en mann til meg og jeg lurer på om jeg skal ta det som et kompliment. Han er guiden min de neste tre timene. Han sier det er drittvær i dag og spør om det er ok om vi kjøper oss dagskort og tar oss fram kollektivt.
«Greit for meg», sier jeg og blir med til en automat før vi går ombord på en knallgul trikk.
«Du kommer fra den familien som kom fra Tyskland i 18.....», fortsetter han.
«Vet ikke jeg», sier jeg og han ser rart på meg.
Så bekrefter jeg deler av det han sier for å ikke virke helt intetanende om min egen opprinnelse.

Første stopp er Mathallen. Han viser meg ungarske spesialiteter inkludert vin og Palenka og etterhvert får jeg 15 minutter shopping på egenhånd. Men først rekker han meg en mynt og sier at jeg kan gå innom toalettet.
«Men jeg må ikke».
«Sikker? Når vi går herfra er det lenge til neste mulighet».
«Sikker», svarer jeg og tenker at han må ha hatt mange mynttrengende turister med seg på tur.
«Kona mi er sånn der en kaffekopp og rett på toalettet», sier han som for å gi meg en siste sjanse.
«Nettopp. Jeg ikke drukket kaffe».

To ganger må han vise meg hvor jeg skal møte han igjen og jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg klarer å finne han igjen. Jeg kjøper en blå og mønsterrik jakke til Mini og finner også en emaljert kopp med katter som han skal få bruke som tannglass. Det forrige han hadde med Mummitroll fikk en hard medfart i flisegulvet den gang han var fireåring og lettere irrasjonell og hissig. Punktlighet er viktig og nøyaktig 15 minutter senere går jeg for å finne min guide. 

«Hvorfor reiser du alene?», lurer han på og antyder at det ikke skjer veldig ofte.
«Åh, jeg fikk et gavekort til 40-årsdagen min», sier jeg og forklarer videre.
«40 år? Du er da ikke 40 år? Da holder du deg godt, men dere nordmenn holder dere godt», fortsetter han.
«Nærmere 42 snart», sier jeg lavt, men fornøyd.

Vi fortsetter til Jødekvarteret hvor han anbefaler meg å spise middag når kvelden kommer. Han sier at gatene i løpet av kvelden kommer til å bugne av folk og åpne spisesteder. Det er et hyggelig område.
«Det var ghetto», sier han. Han peker mot en synagoge som han anbefaler meg å besøke senere.
Så går turen med en liten blå buss til Slottshøyden.
«Du skal få fem minutter til å ta bilde som du kan legge på Facebook», sier han og ler.
«Denne turen skal ikke på Facebook», tenker jeg.
Jeg forter meg å ta bilde fra høyden over Donau og tenker at jeg burde hatt telelinse for å knipse et bra bilde av Parlamentsbygningen. Jeg har forsåvidt bare med meg mobilkamera uansett. Den første kongen skal også foreviges. 

 

Det er friskt vær der oppe og det tar ikke lang tid før vi er på vei ned igjen. Så viser han meg kjøpesenteret West End før våre veier skilles ute på gaten.

Jeg rusler bortover gata og skal etter guidens beregning ha hotellet mitt på venstre side etter ti minutter. Halvveis stopper jeg et sted hvor jeg ser at de har wok. Wok og sushi, for å være helt nøyaktig. Men sushi utgår.
«Table for one», sier jeg og får vindusplass.
Merkelig nok føler jeg meg ikke ensom.

To timer senere møter jeg i hotellets SPA-resepsjon for min første behandling. En time SPA-manikyr. Jeg blir møtt av ei dame som ved første øyekast ikke ser ut som en «manikyrist». Jeg studerer henne nærmere. Leppestiften hennes er dyp lilla og kler henne godt. Øyebrynet er sirlig markert med penn. Hun steller hendene mine som om hun har gjort det tusen ganger tidligere. Hun ber meg velge farge på neglelakken. Jeg sikter meg inn på en lillafarge. Jeg liker lilla.

Etterpå venter en thailandsk massør på meg for fotmassasje. Jeg holder på å hoppe på toget til Drømmeland der jeg ligger, men klarer så vidt å holde meg på perrongen. Når jeg skal betale, sier hun at jeg kan legge på tips hvis jeg vil. Jeg ser det står 40000 forinter, men klarer ikke tenke klart. «Just put the percent, and I’ll help you», sier hun. Jeg tenker at 10% alltid har pleid å være en god start og setter på det. «Ok, so I remove one zero», sier hun og forsøker lære meg prosentregning. Med ett slår hjernen min seg på igjen og jeg klarer å tenke igjen. «Skulle ikke tro det, men jeg har antageligvis hatt mer matte på skolen enn deg», tenker jeg før jeg går lettere fortumlet og lettere fornyet tilbake til rommet mitt.

En time senere tar jeg trikken til West End kjøpesenter og prøver derfra å finne gaten Szent István hvor jeg skal finne en restaurant som heter Okay Italia. Jeg finner den på andre forsøk og går inn. Restauranten er liten og intim. Murveggene er malt i terrakotta og i vinduene henger lysslynger. Jeg bestiller en Pizza proscuitto e funghi, et glass rosévin og en coca cola. Servitøren spør meg hvilken rosé jeg ønsker og peker på et vinskap. Over vinskapet står det "In vino veritas". Vi får se.

"Just pick one", ber jeg henne og skal snart bli fornøyd med valget hun tar.

Ved siden av meg sitter en mann på min alder. Han sitter også alene, men er raskere enn meg. Jeg gir plutselig helt blaffen i at jeg sitter alene. Jeg tar meg god tid til å spise opp, se på folk og på lysene i vinduene. Lys blir aldri feil. Etter at jeg har spist pizzaen ber jeg om en tiramisu og en cappuccino før jeg rusler tilbake til hotellet.

4. februar 2018

Det er søndag og jeg våkner nok en morgen i Budapest. Jeg står opp tidlig og går ned til frokost. Planen min for dagen er å gå på kjøpesenteret og shoppe, men det er for fint vær, så jeg tar meg fram til Hotell Gellert ved hjelp av trikk og T-bane. Jeg surrer litt med å finne fram, men har heller ingenting jeg skal rekke og tar det hele som sightseeing. På en topp bak hotell Gellert kan jeg se statuen som guiden rådet meg til å besøke hvis det ble pent vær. I dag skinner solen og jeg skal opp. I bunnen av bakken stopper en tilsynelatende normal godt voksen mann meg. Han spør hvor jeg kommer fra. "Noruega", svarer jeg og skjønner at jeg tilfeldigvis har svart på hans språk uten at jeg vet hvilket språk han snakker. Så tar han hånda mi og løfter den opp og jeg står plutselig med hånda mi i en fremmed manns hånd og peker opp mot statuen. "Citadella", sier han. Jeg tar hånden til meg og tenker at "tilsynelatende normal" var skivebom. Han forstår at jeg vil fortsette ferden alene og vi sier Bye Bye. Ingen øyekontakt heretter, tenker jeg og går mot toppen. Oppe ved statuen får jeg en fantastisk utsikt over Budapest og Donau og bruene over den. 

På gjerdet rundt høyden henger hengelåser med hjerter, navn og datoer.

Jeg vandrer rundt og ser på utsikten og på folk når jeg plutselig får øye på den tidligere tilsynelatende normale mannen som har satt seg ned ved siden av en tilsynelatende unormal ablegøyemaker. Jeg håper han ikke har sett meg og trekker meg sakte men sikkert ut av folkemengden og finner stien ned igjen. Det går mange veier ned så det skal mye til for at han skal klare å følge etter, men paranoid som jeg er ser jeg meg et par ganger bak før jeg endelig slapper av. Vel nede foreviger jeg Frihetsbruen ved hotell Gellert før jeg hopper på trikken som går langs Donau mot Margaret-bruen.

Det er så fint vær at jeg hopper av et par stopp før jeg egentlig skal av og spaserer langs Donau. Jeg møter mange joggere og lurer på om de tar inn det de ser eller om de har løpt så mye der at de glemmer å nyte omgivelsene.

Jeg hopper på trikken og hopper av ved West-End hvor jeg rekker å gå litt i butikker før jeg må tilbake til hotellet. Jeg har bestilt ayurvedisk massasje til klokka 18. 

Nede i SPA-avdelingen sitter jeg og venter i lilla joggebukse og hvit Mikke-Mus t-skjorte. Alle andre går i badekåpe. En dame kommer og henter meg til massasjen og drar fram en bitteliten papirtruse hun ber meg ta på før hun går ut og lar meg ta på den noe ubekvemme trusen i fred og ro. Så legger jeg meg ned og nyter 75 minutter med ayurvedisk massasje. Når jeg full av olje skal inn i Mikke-Mus skjorta mi forstår jeg hvorfor alle andre foretrekker badekåpe. Og når jeg etterpå leser på informasjonen om SPA-avdelingen hvor det står at man skal kle seg om på rommet sitt og møte i badekåpe, så skjønner jeg i alle fall hvorfor de møter som de gjør. Jeg er fornøyd med massasjen og når jeg skal signere på regningen skriver jeg 15% og tenker at nå kan hun i alle fall ikke bare stryke en null.

"Good evening, Madame. How can I help you?".

"I´d like to order Tortilla with guacemole and a coke, please", sier jeg til damen i den andre enden før jeg legger meg på senga og ser på "The Last Kingdom" til det banker på døra og en herremann avduker tortillaen og spør hvordan dagen min har vært. Mulig rikfolkene som bor i naborommene spiser tortilla med kniv og gaffel, men her er det fra hånd til munn som gjelder.

5. februar 2018

Det er mandag morgen og jeg går for siste gang ned i frokostsalen og henter nøyaktig det samme som jeg har gjort de andre dagene. To toast med scrambled eggs, bacon, appelsinjuice og en gulrotkake og fruktsalat til frokostdessert. 

Mens jeg venter på sjåføren min i resepsjonen sitter jeg med boka mi på fanget. "Fremdeles meg" av Jojo Moyes. Jepp, det er nettopp slik det er. Jeg har gjort noe skummelt. Jeg har reist til Budapest alene, spist middag på restaurant alene, vært på tur med meg selv i tre dager. Jeg har til og med blitt smålei av mitt eget selskap. Jeg er noen erfaringer rikere og noen forinter fattigere, men jeg er fremdeles meg. 

God tur!

Vi snakkes!