Tilbake til fantastiske Valencia

Mens fantastiske snille Britt bor hos oss og passer hus og katter har vi funnet veien tilbake til fantastiske Valencia.

Vi forlot blå himmel og strålende sol på Gardermoen klokka ni i dag etter en noe slitsom start på dagen. Vi ble ferdig med å pakke i to-tia i natt og forsov oss i dag tidlig. Men vi rakk flyet! Ikke akkurat med tax-free-margin, men med vår egen særegne margin...

Da vi kom over sydlige Europa ble det mer og mer skyer. Heldigvis var det sol i Barcelona. Fra Sants-stasjonen tok vi tog til Valencia. Det var fullt på turistklasse, men vi fikk plass på førsteklasse. Togvogna var godt innrøkt, var flere tiår gammel og hadde "stilige" bilderørs-TVer som du ikke finner noe sted lenger. Litt usikker på hva som var førsteklasse, men vi kom vel fram og det var jo det viktigste.

Etter at vi hadde sjekket inn på rommet, denne gangen med terrasse og sjøutsikt (!), tok vi en tur langs strandpromenaden. Vi passerte en smågal mann som hadde lagt sjela si i et sandslott og en sandkrokodille. Makan til sandpresisjon skal en lete lenge etter... Det var fascinerende å se på, men litt fortvilende også. Hadde nesten lyst å minne han på at det var fare for regnbyger de kommende dagene.

Vi endte opp på en restaurant i tilknytning til hotellet vi bor på. Der fikk vi en liten pussig appetizer... Jeg var sulten og gomlet den første biten før jeg studerte hva som egentlig skjulte seg bak det friterte ytre. En baby-fisk! Det var det det lignet på. Så nå sitter jeg her fortvila over å ha spist en babyfisk. Salt var den også... Vi satt ved vinduet og tittet ned på plassen utenfor. Spanjoler er tilsynelatende glad i små bikkjevover. Det kryr av dem og de er supersøte.

Det var moro å sitte å se på folk og dyr. En gutt gikk og bar den lille voffen sin etter forlabbene. Den litt langhåra gyldne voffen hang etter labbene mens den titta rundt med trillrunder øyne. Han forsøkte å sette fra seg den lille medgjørlige voffen i en lyktestolpe før mora hans kom og redda voffen. Så kranglet de litt om hvem som skulle bære voffen før de forsvant ut av vindusutsikten vår og inn i et av de første ferieminnene.

På den samme åpne plassen sto en ensom maisselger og grillet maisen sin. Det plaget oss at han ikke hadde noen sultne kjøpere, så jeg hadde nesten lyst til å gå ned til han og kjøpe litt mais. Heldigvis stoppet det noen og kjøpte. Litt etterpå kom det noen flere. Da følte jeg at maisselgeren hadde noe på gang og kunne slappe av med maten.

Vi avsluttet kvelden med en espresso og en cafe con leche. Til det fikk vi forgylt sjokolade med peanøtter inni. Nam nam, det var godt. Og med det er første dag av ferien foreviget i min framtidige pensjonist-lektyre, Nattinatt og tvi tvi for sol og 30 grader i morgen!