Knokkelsjekken

Da var det oss igjen, da. I dag startet dagen i full fart. Martin hadde ligget og dratt meg i håret og klort meg i ansiktet før jeg endelig klarte å få øynene oppe lenge nok til å finne veien ut av senga. Oj, hørtes det ille ut? Han skriker ikke altså, han pludrer og flirer, så da stresser jeg ikke :)

Vi måtte beregne en times tid for å reise til "hospitalet". Vel framme fikk jeg beskjed om at de hadde forsøkt å ringe meg på morgenen for legen min var syk. Oj, tenkte jeg og kom på at jeg hadde oppdatert iPhonen og glemt å låse opp SIMkoden etterpå. De sjekket med de andre legene der og den eneste som takket ja til å sjekke knoklene mine var selveste avdelingsoverlegen. "Jaja, da vet han i alle fall hva han driver med", tenkte jeg og satte meg ned og ventet på at han skulle bli ferdig med lunsjen sin. Han må ha vært sulten, for det var lenge å vente! Mens vi satt og ventet smilte Martin fra øre til øre for alle forbipasserende. De fleste smilte tilbake og noen stoppet og dullet med han. Hvis noen gikk forbi han uten å vie han en eneste smule oppmerksomhet ble han helt satt ut og fulgte dem fortvilet med blikket til de var ute av blikkhorisonten.

Overlegen så litt skummel ut da han kom nedover korridoren, men han var alt annet enn skummel. "Hvor gammel er han her da?". "Åtte måneder og tjue timer!", svarte jeg stolt. "OK, første barnet og etterlengtet, skjønner jeg", sa legen med et smil. Han kjente på det ene håndleddet mitt og sa "Her har du vondt". Jeg nikket skeptisk også kjente han på det andre håndleddet. "Her har du også vondt". "Ja, kan du kjenne det?", spurte jeg overrasket. Så diskuterte vi bittelittegranne medisin og slik før vi havnet på ville veier slik som jeg liker å gjøre når jeg snakker med andre. Vi diskuterte meningen med livet! :) Folks meninger med livet får jeg behandle konfidensielt med mindre annet er sagt, så det bør vel ikke siteres på bloggen. Men alt i alt en trivelig knokkelsjekk! Han sendte meg videre til sykepleier for at hun skulle ta en "alvorsprat" med meg angående kalsium og D-vitamin. På vei hjem sovnet Martin raskt og han fortsatte å sove i bilstolen sin etter at vi kom hjem. Jaja, på stua altså. Jeg lot han ikke sitte igjen i bilen alene. Det hadde tatt seg ut...

Hjemme ble vi møtt med en pose middagsglass! Jeg spurte om noen i barselgruppa kunne spare på noen middagsglass til meg slik at jeg kan fryse ned mat. Jeg har en slik flaske-/matvarmer som også tar middagsglass, og den skal jeg teste... Det var litt dumt at jeg ikke var hjemme! Men i morgen er det barseltreff hjemme hos ei anna på barselgruppa og det må jeg forsøke å komme meg på. Martin synes det er stas med andre unger - så lenge de holder seg langt unna smokken hans...

På tide å legge seg. Nattinatt :)