Dagen i dag...

Årets første snø!

I dag da jeg raste ut av døra på vei til bussen ble jeg møtt med snø! Jeg hadde dårlig tid, men kom på at jeg hadde glemt refleksen min. Jeg tenkte; Heller neste buss enn ingen buss, og snudde for å hente den. Refleks er livsviktig!

Foran meg går et par jeg kjenner igjen fra sist jeg tok bussen. Jeg tenkte alltid at de måtte være nyforelsket. Nå får jeg mistanken bekreftet. De er ikke turtelduer lenger. Bare et gjennomsnittelig par uten unødvendig kroppslig kontakt på offentlig sted. Det kan være knute med tråden, men jeg velger å tro at de bare er over turtelduestadiet.

Vel framme på bussholdeplassen tenker jeg at om jeg har noen stafylokokker i halsen kan de garantert feire stort familieselskap om noen dager. Jeg har dratt så mye iskald luft ned i lungene at de hutrer av kulde. Jeg forsøker å få igjen pusten uten å høre ut som en hval. Problemet er at frostrøyken står, så om de ikke kan høre at jeg puster tungt så kan de i alle fall se det. Forbi meg går ei dame jeg kjenner igjen fra min forrige busskarriere. Hun hadde sånn en fin ullkåpe som jeg beundret hver gang jeg så henne. Nå har hun byttet den ut med en beige dunkåpe.

Endelig setter jeg meg på bussen. Jeg setter meg på første rad og fester setebeltet. Jeg må alltid ha setebeltet på når jeg setter meg fremst. Ifølge skiltet er setet reservert for menn med stokk. Jeg skulle likt å se en mann med stokk på denne tiden av døgnet. Pensjonister har ikke gått ut døra ennå, tenker jeg og sitter der med god samvittighet. Skulle det mot formodning dukke opp en så skal han alltids få plassen min. Han vil få et ferdig oppvarmet sete til og med.

I Oslo kommer iskald sjøluft innover og jeg fryser fingrene av meg mens jeg venter på grønn mann før jeg kan krysse gata. Jeg er den eneste som venter. Før gikk jeg alltid på rød mann. Nå må jeg være litt mer forsiktig slik at jeg kommer meg trygt over gata og hjem til Martin. Det ville vært kjedelig om jeg ikke kom hjem fordi jeg ikke ventet på en grønn mann! Jeg må likevel innrømme at jeg har gått på røde menn i det siste, men da etter grundig sondering.

Litt senere på dagen holder jeg på å sovne. Jeg sender melding til en kollega og spør om han vil være med å kjøpe kaffe. Vi hutrer oss fram til kaffesjappa og slår oss ned på et par barstoler for å ta en prat over kaffen. Det blir en munter passiar. "Jeg tror jeg må sitere denne samtalen på bloggen min!", sier jeg. "Bare pass på at du anonymiserer meg da", svarer han. "Haha, jeg skal kalde deg en jovial fyr fra hedmarken!", sier jeg. Så er kaffen tømt og vi hutrer oss tilbake.

Resten av dagen sitter jeg foran PC´n og ser i skjermen og på sidemannen. Han reiser til London på tirsdag for å feire 30 års forlovelsesdag! Slå den! Han har tre barn. De er 30, 27 og 10 år gamle og det med samme kone (forlovede)! De har tatt "fem-generasjoners-bilde". Jeg begynner å regne. "Oj, hvis heller ikke Martin blir pappa før han er 36, så blir jeg.... (tenke).... over 70 år før jeg blir bestemor!". "Hehe, det blir ikke noe "fem-generasjoners-bilde" på dere", ler han. "Tror ikke du skal tenke for mye på det", fortsetter han.

Jeg tenker før jeg etterhvert logger av PC og vandrer til bussen. Det er stappfullt på bussen. Jeg lukker øynene og unngår på den måten å betrakte alle som sitter på den. Jeg har betraktet nok i dag.

Vel hjemme blir jeg møtt av to krabater. En stor på over 40 år og en liten en som fyller 17 måneder i morgen =o) Vi lager omelett med kalkunfilet og paprika og Martin tømmer tallerken sin før vi rekker å spise opp. Nå ligger han igjen i sengen sin og lader opp til i morgen.

Om ikke lenge skal jeg lade opp selv.

Vi pludres!