Nysgjerrighetsalder

Å skrive er en slags terapi, og i dag trenger jeg virkelig å skrive! Dette er ingen rosenrød Facebookstatus hvor alt er på stell. Dette er en av våre hverdager som fort ville blitt glemt og fortrengt av de mer harmoniske hverdagene (som vi også heldigvis har noen av ;-).

Trøbbelet begynte sånn cirka i halv fem tia i dag. Det vil si at vi hadde et lite rabalder her i dag tidlig også, men man glemmer farlig fort når man er småbarnsmor, så vi starter fra halv fem. Jeg går av bussen og opp bakken mot barnehagen. Når jeg nærmer meg parkeringen setter jeg på varmeren på bilen og er allerede fornøyd med meg selv. Det har blitt mørkt. Jeg går forbi vinduet til avdelinga hvor Martin er og ser at han leker og har det gøy med de andre barna. La du merke til at jeg sa "leker med?" :) Et hyggelig syn. - Åh, nå som han har det så gøy, kan jeg passe på å legge vogna inn i bilen så sparer vi litt tid, tenker jeg. - Neineineineinei, det skal jeg aldri tenke igjen, tenker jeg i skrivende stund.

Jeg kommer inn og Martin kommer løpende mot meg. I gangen treffer vi han som vasker. Martin er hans fast medhjelper, og med en vasketralle og en mopp i nærheten er det ikke enkelt å få han med hjem. Martin står sjelden stille og det er ofte en liten treningsøkt i seg selv å få kledd på han. På en eller annen måte kommer vi oss ut døra og Martin oppdager at vogna hans er borte. Med et forsvinner også all forstand og den lille normalt så morsomme gutten forvandles til noe langt fra et morsomt vesen. Mens jeg forsøker å ha litt kontroll på situasjonen forsøker jeg samtidig å ta på han lua. Vottene kan jeg bare glemme, men lue må han ha på. Lua gjør alt verre, men jeg får den på. Etter noe som føles som en evighet kommer vi oss til porten. Riktignok bærer jeg Martin på en veldig lite galant måte mens han hyler og skriker som om satan biter han i rompa. - Oj, se hvem som er sjefen der i dag da, sier en far som egentlig heller burde hjulpet meg å få opp den grinda. - Det er ikke moro!, sier jeg til han. - Nei, vi er vel alle der fra tid til annen, svarer han og kjører avgårde mens sønnen hans antageligvis gir han en noe roligere biltur enn vår synes å bli. - Smokken! Smokken har forsvunnet i alt kaoset og situasjonen tilspisser seg. Likevel klarer jeg på et sett og vis å plassere Martin i bilen mens jeg kjører bort til andre parkeringen som er nærmere inngangen, løper inn for å hente en smokk til fra skapet hans og løper tilbake til bilen. Freden har senket seg i bilen og jeg vet at det er stille etter stormen. Det er alltid det.

Da vi parkerer hjemme, vil Martin at jeg skal åpne bakluka. Han må se med egne øyne at vogna faktisk er der. Jeg åpner bakluka, han smiler fornøyd, bøyer seg fram og gir vogna en kos også går vi inn. Det ér stille etter stormen.

 

Da Martin tok turen til Drømmeland i kveld googlet jeg "Trassalder". Jeg leser ting som at barn som har sterk vilje og er trassige ofte blir ledere. Jeg tror vi har med en kommende president å gjøre! Videre leser jeg at trass er bra - trass er nødvendig. At det opptrer i 2,5 årsalderen (eller før), men også i 6- og 12-årsalderen. Gud hjelpe meg, tenker jeg før jeg leser videre hvordan man skal takle trasset. En psykolog sier at du skal tenke følgende "Jeg er glad for at jeg har et aktivt barn! Han vil det bli noe av!". Forøvrig finnes det bedre ord om fenomenet "Trassalder", som "Selvstendighetsalder" og enda bedre "Nysgjerrighetsalder".

Jeg går for "Nysgjerrighetsalder" og satser på en tidlig kveld. Kanskje også litt mer googling... ;o)

Vi snakkes!