Virusvrak

I går reiste jeg på jobb selv om jeg innså at det kanskje var en dårlig idé. Og dårlig idé var det. Jeg måtte stadig gå for å pusse nesa, jeg hosta så høyt at jeg sikkert vekket mange av de som satt rundt meg og jeg følte meg som et vandrende udelikat virusvrak. Mot kvelden fikk jeg feber og i dag tidlig kunne jeg glemme alt som hadde med å komme seg ut av huset å gjøre. Så fort mann og barn var sendt av gårde inntok jeg sofaen og sov mer eller mindre sammenhengende fram til halv ett!

Jeg så etter et relevant bilde for våre dager og jeg fant bare et bilde fra julebordet med jobben i forrige uke. Det var veldig hyggelig. På vei ut og inn ble vi møtt av en sjiraff. På vei hjem foreviget jeg sjiraffen med et mobilfoto. Linken til våre dager er at jeg lurer på om en sjiraff kan få halsbetennelse og i så fall synes jeg veldig synd på han!

Trafikken ut av Oslo var travel i ettermiddag og jeg var usikker på om pappa Tommy kom til å rekke barnehagen. Da klokka passerte halv fem pusset jeg tennene, tok på meg store vintersko, delvis lang vinterkåpe og håpet at det til sammen kamuflerte den hvite og rosa pyjamasbuksa som jeg ikke gadd å bytte. Da jeg entret barnehagen og oppdaget at de faktisk hadde lysene på der i motsetning til hva jeg har hatt, oppdaget jeg at skoene og jakka ikke skjulte mye av pyjamasen og jeg fikk en plutselig følelse av å være noe ustelt... Jeg var dog litt for syk til å bry meg stort om det. Martin hadde det gøy og ble dratt rundt på en gulvmopp da jeg åpnet døra for å se etter han. Jeg så på han som gjorde et forsøk på å vaske, godt hindret av Martin, og sa; - Jeg er egentlig sengeliggende. Beklager at jeg ser litt shabby ut... - Neeei, sa han som om han var helt enig i at jeg så veldig shabby ut, men ville ikke være uhøflig. - God bedring!, fortsatte han med et vennlig smil. Så bar det hjemover.

Martin sover bedre om nettene når han er i barnehagen og får brukt energien sin. Han er som en terrier! Jeg husker en skjønn liten schnauzer oldemor og oldefar i Brumunddal hadde en gang da de fortsatt bodde på Sunnmøre. OK, litt geografisk virrvarr der, ser jeg. Uansett, vi skulle gå tur og jeg tenkte jeg skulle slite ut voffsen så jeg løp alt jeg kunne. Hadde ikke sjangs! Bikkja var proppet av energi. Det samme er Martin.

Jeg har i skrivende stund egentlig null energi, vondt i huet, tett i nesa, sår i halsen. Alt er på stell... På tide å ta med seg puta og dyna fra sofaen til soverommet. 

Pizz! (=pizza). Peppe! (=pepperkake). Hei hei pappa! Hei hei mamma! blablablablablablabla. Gutten kan snart prate! Og hvis han har arvet snakketøyet til mammaen sin kan pappa Tommy gå en slitsom tid i møte :)

Vi snakkes!