Tidlig søndag morgen

Det er tidlig søndag morgen. Klokka ringer, jeg ramler ut av senga og inn på badet. Jeg skal hente Martin i dag! Jeg får på meg en sommerkjole og labber opp trappa til kjøkkenet. Ingen vits å spise frokost, tenker jeg. Jeg kan jo kjøpe en latte og noe godt på Oslo S. Et par valnøtter sånn i tilfelle er kanskje smart. Femten minutter til bussen går, like greit å komme seg ut av døra. Jeg tar på meg ei olajakke og et stort skjerf for å skjule en litt for stor utringning.

Inne på Østbanen går jeg innom Steam. Jeg så på nettet at de ikke åpner før 09.30 og toget mitt går 09.34. Men jeg kan jo ha flaks! Jeg har ikke flaks. Jeg går i mot en godt voksen mann med litt langt ustelt grått hår. Ansiktet hans vitner om et anstrengt liv og jeg lurer på om han har et hjem. Klærne hans minner om en militær pyjamas og i hånda bærer han noe jeg først tror er en tiggerkopp. Det er en iskaffe på boks. I det han passerer meg dulter han meg i overarmen med knyttneven sin. Veldig lett og forsiktig. Jeg snur meg spørrende, men ham snur seg aldri. 

Jeg ser på klokka og tenker at jeg har ennå tid til å finne meg en kaffe, men alt er stengt. Drømmen om å sitte på et rolig morgentog med en enkel latte på helmelk og en grov scone, hvilket forresten ville vært en sann nytelse, er i ferd med å smuldre bort. Jeg gir motvillig opp, går innom Narvesen og kjøper meg en flaske vann, en gresk yoghurt og en banan. Søren og, det var jo ikke dette jeg hadde sett for meg. Perrongen er full av folk og jeg lurer på hvor alle kommer fra og hvor de egentlig skal denne søndags morgen. Toget kommer nøyaktig klokka 09.30, samtidig åpner Steam... Jeg gumler i meg yoghurten før jeg går ombord i stille vogn. Vogna er full og den er absolutt ikke stille. Mobiltelefoner ringer, folk snakker og jeg står og holder meg fast. Til og med jeg klarer å være stille på stille vogn. Da skal det være fullt mulig for andre også.. På Lillestrøm tømmes toget allerede for mange passasjerer og jeg får sitte. En ung mann som er på vei til Rena setter seg ved siden av meg. Hvordan vet jeg det? Det er jo stille vogn... Jo, han får en telefon. Jeg får også en telefon. Det er mamma som ringer. Jeg avviser anropet og sender melding om at jeg sitter på stille vogn. 

På Eidsvoll får vi beskjed om at toget er innstilt og vi blir bedt om å gå over i ventende busser. Noen japanesere sitter og ser spørrende ut i lufta. Jeg gjør en eller annen bevegelse med hendene som ender med å peke på bussene. Bussen er trang, men luftig og godt temperert. Den har allerede fått oss til Brumunddal, så da bærer den vel oss hele veien hjem. Det skal bli moro å se Martin igjen. Også kommer Leon, Mats og tante Elin, så det blir fint!

Bussdrodling på bloggen får tia til å gå og jeg er snart framme. Mannen med det ustelte håret har fått sin dose koffein i dag. Det har ikke jeg - tross nygredd hår ;) Takk for turen!

Vi snakkes!