Hvem hadde trodd

I går da jeg skulle låse opp døra så jeg plutselig en linerle som trippet rundt og vippa med stjerten. Det kryr ikke av linerler utenfor døra vår så den fanget oppmerksomheten min. Jeg tittet på den, den trippet videre, snudde seg og så på meg, trippet videre, snudde seg og så på meg og så videre... - Hva er det du prøver å si meg? Forsøker du å si at det er på tide å forevige flere dager? Det spurte jeg den i mitt stille sinn før jeg tok til fornuft og gikk inn. Uansett, på tide med litt forevigelse.

Denne uka har jeg hatt et par hardtreninger. En med min gode trener og en uten. Dvs en trening med stort utbytte og en med greit utbytte. Også hadde jeg en rolig tur i går. Hvis jeg hadde skrevet dette for halvannet år siden, hadde det vært science fiction. I dag var jeg på Bislett og hentet startnummeret mitt til kkmila i morgen. OK, bare 5 kilometer i år, men selv det hadde vært science fiction for halvannet år siden. På Bislett så jeg en rosa vest som jeg falt for. Jeg liker rosa. - Hva kan jeg ha inni den?, spurte jeg den hyggelige dama på standen. - Superundertøy, svarte hun med den største selvfølge. - Jammen det har jeg ikke. - Hæ? Har du ikke det? Hva løper du med da?  Og før jeg visste ordet av det hadde jeg både superundertøy-trøye og ... hold deg fast... kompresjonstights! Jeg sitter med den i skrivende stund. Hadde nettopp en visning her hjemme og spurte pappaTommy om det så greit ut. - Sikkert... Det er sånn motegreie det der, svarte han. - Hva da? Klærne jeg har kjøpt? - Merket... Two times U, sier han. - Jeg har knapt hørt om det merket og det heter 2XU, sier jeg bestemt og skjønner at jeg antageligvis er helt lost.

Jøje meg. Jeg reiste til butikken litt sent i kveld for å handle og i merieravdelinga kom jeg over et par svenske pojker. Han ene hikka så høyt at jeg ikke kunne annet enn å le. Tror ikke han hørte det. I kjøttdisken møtte jeg på dem igjen og mannen hikket videre.  - Ursäkta, jag förstår inte det här, sa han og viste meg en pakke karbonadedeig. - Hva er der å forstå, tenkte jeg og ventet på et litt mer detaljert spørsmål. Det viste seg at han ikke forsto hva slags kjøtt storfe var. - Det er storfe, ku eller okse, forsøkte jeg å si. - Jag vil inte ha okse. Jag vil ha ku, som i moo moo, sa han helt fortvila med et hikk. - Jaja, det er sikkert ku, lo jeg. Så virret de videre og jeg syntes det hele var så komisk at jeg fikk hyppige utbrudd av latterhikst mens jeg gjorde ferdig handlinga. Det var litt flaut.

Ålreit. Mon tro om jeg får ros for å spise litt kokesjokolade kvelden før en fem kilometer. Men i morgen er jeg førstereisjente og det får gå som det går. Det er et under over alle under at jeg i det hele tatt er med i et løp. Hvem hadde trodd det?

Martin er blitt litt dårlig og nå skal jeg ned å høre på pusten hans. Da jeg hentet han på barnehagen i dag satt han bare stille og leste i en bok om Tassen mens de andre barna var ute og lekte. Han kviknet til da vi kom hjem og vi satt i sofaen og kikket på Brannmann Sam.

Vi snakkes!