3000 meter

Nei, men hei! Der er du igjen! Og det er jeg så glad for, for jeg må bare fortelle deg at jeg har hatt en super dag til tross for at den har vært spådd til å bli en dårlig dag lenge. OK, skal vi prøve på en kort oppsummering? Du veit sikkert allerede at jeg er god på å fatte meg i korthet. Det er en av mine sterke sider. OK, de sier du ikke skal bruke ironi på små barn, for de forstår det ikke, men du er jo voksen.

I dag var jeg på jobb før klokka slo 8. Pappa Tommy fikset alt hjemme så alt jeg trengte å gjøre var å få i meg havregrøt og komme meg på jobb i ført en treningsjakke, tight treningsbukse og joggesko! Noen hadde forventninger om at jeg skulle løpe 3000 meter i dag og jeg hadde ikke samvittighet til å lure meg unna. Du kan tro jeg gruet meg! På vei opp til Bislett hvor vi skulle løpe tok jeg følge med to andre fra jobben. Sjefen min og en anna artig kollega fra Trøndelag. De var helt rolige mens jeg var en liten nervebunt som bablet konstant. - Hvordan klarer dere å ikke grue dere i det hele tatt???, spurte jeg helt fortvilet. - Koss klare du å gru dæ så fælt???, spurte trønderen. Så gikk starten og det gikk helt rundt i huet mitt. Jeg husket ikke hvor mange runder jeg hadde løpt etterhvert og det husket heller ikke han som tok tia på oss, men da sistemann løp i mål foran meg visste jeg jo at jeg hadde en runde igjen. På den siste runden kom trønderen opp på sia av meg og pushet meg i mål de siste 200 meterne og i mål sto de andre og ventet og klappet da jeg kom i mål. De hadde fått summet seg, men jeg var ikke spesielt sosial der og da. Jeg hadde lyst til å legge meg ned på gresset, men en stemme i bakhuet mitt sa at det skulle jeg i alle fall ikke gjøre, så jeg labbet litt rundt et stykke unna de andre til jeg følte at jeg ville kommunisere igjen. 18.55 ble tia og de beste løp på 12 og noe. Selv de godt voksne på langt over 50 år slo meg så det sang, men man må visst starte et sted, og jeg starter kanskje litt seint. Jeg tror jeg har nevnt det før... Lærerinna mi sa alltid "Du kommer sent, men godt, Line!" da jeg kom seilende inn i klasserommet. Bedre sent enn aldri. Også du! Underveis på 3000 meteren i dag fikk jeg gnagsår selv om jeg hadde plastret foten min og nå har jeg oppdaget at skoene har fått hull innvendig på samme sted og samme side som forrige par. Sist fikk jeg nye sko og de er helt fine fortsatt, så jeg får forsøke å bytte disse også. Men tror kanskje Asics GT-3000 utgår for framtia selv om de blir sagt å være de beste skoa for meg hver gang jeg er på Löplabbet.

Det virket som at forkjølelsen jeg har brygget på en stund skylte over meg så fort jeg kom i mål i dag. En trivelig dansk halvveis kollega så at jeg tetnet helt til, så hun laget en kopp varm ingefærte til meg. Og på vei til bussen tok jeg følge med en annen halvveis kollega på veien som ga meg en "Vekk i Morgen". Treneren min godkjente løpet selv om han garantert nok en gang tenkte at jeg har mer å gå på da han fikk tilsendt pulsskjema mitt. Men han insinuerte at jeg hadde fortjent både latte, scones, sjokolade og brus i dag (fritt tolket av meg), og det har jeg gjort alvor av. Ved hjelp av te, Vekk i morgen og alt det andre jeg har unnet meg i dag føler jeg meg nå frisk igjen?!?! Merkelige greier.

Selv denne dagen har vært full av hjerteåpnere og jeg har hoppet (ref tidligere dagboknotat)! Martin har vært en fryd å være sammen med i dag og jeg har bakt scones i kveldstimene. Haha, og jeg klarer å skryte av å løpe 3000 meter på 18.55. Jeg håper jeg er "flau" over tia om ett år, men i dag er jeg stolt og glad, for i dag handla det egentlig om mer enn slutt-tia.

Vi snakkes!