Etter at Martin hadde lagt seg i kveld sa jeg til pappa Tommy at jeg trengte å gå en tur. Så tok jeg på meg ull-longs og tights på beina, ulltrøye, fleece og vindtett på overkroppen og buff, pannebånd og vanter på fornuftige steder ellers på kroppen. Godt påkledd med andre ord... Så satte jeg på pulsklokka mi og jogget meg en tur! Etter noen år lærer man seg hva man kan si og ikke si. Hvis man er småsjuk og skal til legen dagen derpå er det dumt å si at man skal løpe en tur. Risikoen for å bli dårligere er alltid der og det siste man vil høre er "Hva var det jeg sa...?". Det var uansett fantastisk deilig med en rolig joggetur i frisk høst-/vinterluft...
Et øyeblikk trodde jeg det hadde rabla helt for meg. Mens jeg jogget stille og rolig og tittet opp på stjernehimmelen så jeg plutselig en ildkule! Jeg har aldri sett noe lignende. Kula virket så veldig nærme. Den hadde en slags bronsefarge og en hale av ild bak seg. Kula fløy nesten horisontalt før den plutselig sluknet. Jeg kan ha sett syner eller hatt hallusinasjoner, men jeg sverger på at jeg aldri har inntatt stoffer som skulle gi noen slike opplevelser. Dessverre varte showet bare noen få sekunder, men vakkert var det.
På tide å ta med tekoppen min på badet, sette på litt Spotify, gjøre noen styrkeøvelser, ta en lang glovarm dusj også hoppe på første og beste tog til Drømmeland.
Vi snakkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar