Denne dagen

Først og fremst en stor og veldig forsinket gratulasjon til pappa Tommy som fylte 46 år sist onsdag. Og en like stor og litt mindre forsinket gratulasjon til farmor som fylte 66 år sist lørdag. Dagene ble feiret samlet i går, søndag, på vårt italienske stamsted. Etter maten reiste vi hjem til oss og drakk kaffe og åt is og sjokoladekake som Mini og Meg hadde laget tidligere på dagen. Marius lekte med en overbegeistret Mini og ble så sliten at han vurderte å droppe kveldens styrketrening :-) Hyggelig lag!

Det er tidlig tirsdag morgen. Jeg løper ned trappa etter frokost og banner i mitt stille sinn når det skjer igjen. Det er en feil inni den ene stortåa mi og jeg aner ikke hva det er. Jeg vet bare at det er veldig vondt hvis jeg går uten sko og får bøyd tåa. Tjue minutter senere sitter jeg på toget. Jeg lukker øynene og forsøker å glemme neste kapittel i boka som heter "Hvitevarehelvete". Vaskemaskina gikk sund lørdag kveld og alle som har klær og/eller små barn vet at vaskemaskina er den viktigste beboeren i et hjem foruten de som bor der. Med øynene lukket reiser jeg en snartur til Drømmeland og blir overrasket over hvor fullt toget har blitt da jeg våkner ved Oslo S.

Jeg går stødig forbi Steam, sluser meg inn på jobb, henter meg en te-kopp, dumper ned foran PC, leser mail og gjør det jeg må gjøre hver morgen. Så melder abstinensene seg. Jeg tar på meg yttertøy og vandrer slukøret dog begeistret til Østbanen og henter meg en latte og en scone. Forrige gang fikk jeg så mange stempel av baristaen at jeg allerede har en gratis kaffe. Dagens besøk blir billig. Penger spart er penger tjent og jeg føler meg rik ;-) Bestemor er økonom og er ikke alltid enig i mine uttalelser vedrørende økonomi. Merkelig nok...

Dagen går og det er duket for et langt møte hvor jeg styrer både mus og tastatur og føler et visst ansvar for å være klar i hodet når jeg beveger meg rundt i dataens ville verden. Jeg klarer det så vidt, men etter tre timer er vi mer forvirra enn da vi gikk inn i møtet, så vi skiller lag og håper at vårt kaos etterhvert vil resultere i et kosmos. Jeg ringer LG og sier fra at maskina vår er ødelagt. Når jeg skal lese serienummeret som jeg tok bilde av tidligere i dag klarer jeg ikke å lese klart. Jeg kan normalt lese både på kort og nært hold, men nå må jeg holde den lenger unna for å se. Faen og, tenker jeg. La meg bli førti før du kødder med meg. Jeg har noen måneder igjen. Litt senere på dagen sitter jeg på do og vaier fram og tilbake. Grunnen til at jeg vaier fram og tilbake er fordi jeg forsøker å lese noe med liten skrift på et papir som henger på døra. Noen har kødda med øynene mine og jeg liker det ikke. Jeg blir med ett usikker på om jeg går mot Førti og Fit eller Førti og Fritt Fall...

Ettermiddagen kommer før jeg egentlig er klar og jeg raser tilbake til Oslo S. Jeg går så langt fram på perongen som jeg kan og når toget kommer får jeg plass ved siden av en voksen mann. Vi sitter der med lukkede øyne begge to og lader opp til resten av dagen. Barnehagen ringer. Mini er sliten og slapp og ligger på sofaen. Han har litt feber og jeg sier at jeg er på vei hjem. Etter en stund registrerer jeg bevegelse ved siden av meg. Setekompisen min tar gammelmannscapsen sin på og ser på meg med et smil som sier "jeg skal av her...". Jeg ser på han med et smil som sier "et øyeblikk jeg skal slippe deg ut".

Mini ligger som forventet på sofaen under et pledd da jeg stuper inn døra på barnehagen. Veska mi henger på meg, for jeg fant aldri bilnøkkelen. Sånn er det med vesker som inneholder mye mer enn de egentlig bør inneholde. Du finner ikke igjen noe!

Vi sitter i sofaen og ser på barne-TV. Det er ikke dagen for å lage stor middag, så jeg lager grovbrødtoast med ost og skinke og litt krydder og tenker at det kunne vært verre. "Vil du være vennen min, så kom og gi meg snabelen din!". Jeg rykker til og lurer på om det egentlig er barne-TV jeg har satt på. Jeg ser opp og ser Fantorangen. Takk og pris, det var bare jeg som hørte feil. "Vil du være vennen min, så kom og gi meg snabelen din!", synger Fantorangen igjen. Så er det en bokstav-serie på barne-TV. Dagens bokstav er P og dagens ord er tydeligvis PAI. I min verden er det "Process After Input" og jeg skjønner ikke helt hva de snakker om før jeg ser en sånn mat-pai. Jeg har aldri likt pai. Jeg vet forsåvidt ikke om jeg har smakt det heller. Brannmann Sam er nestemann ut. Mens Mini følger med på Brannmann Sam sveiper jeg gjennom internettet og leser om soldater som er hedret for heltemodig innsats. En sånn innsats som er litt for mye å begripe for den vanlige dama i gata. Brannmann Sam og helikopterpiloten Tom Thomas redder samtidig ned to småjenter fra en klippe og setter det hele i perspektiv. Ehm.

"Pling" sier det fra telefonen. Det er servicemannen som vil komme allerede i morgen. "Vennligst svar på meldingen...", står det. Jeg svarer "Velkommen" og takker for lynrask respons. Helter finnes i alle varianter. Så vart det kænsje klæsvask likavæl.

Vi snakkes!