Det er snart midnatt og vi kan snart si "Hipp hurra" eller hva det er man sier i et barnetog. Jeg finner det vel ut i morgen. Jeg vet ikke hvor flaggene er og jeg har ikke sjekket penklærne. Ålreit, jeg har litt kontroll på det altså, men kontrollen er særdeles avslappet...
Far i huset har tilbragt kvelden på legevakta og står snart i en eller annen apotek-kø for å få medisin mot en hissig ørebetennelse. Det virker være noe mystisk med ørene til den mannlige populasjonen her i huset. Mini var hos øre-nese-hals-lege på torsdag.
- Nå skal vi til øre-legen, Martin. Han kommer til å ville se inn i ørene dine, forteller jeg mens jeg parkerer fort og gæli og sender en stille beklagelse til felgen i det jeg bumber borti fortauet. Unger tar ting mye lettere hvis de er forberedt på hva som skjer har jeg lært og jeg bruker det hele tiden.
Vi kommer inn og Mini oppfører seg eksemplarisk. Sitter stille og pent og stiller meg de merkverdigste spørsmål.
- Fin veske! Sånn ønsker jeg meg også, sier en sykepleier i det hun passerer meg.
- Åh, takk! Bruk Aftenpostens A-kort når du skal kjøpe den. Du får rabatt og sparer tusen eller femtenhundre kroner, roper jeg etter henne.
Alt var vel med ørene til Mini, så meningen med at vi skulle dit var nok å spare sykepleieren for et par laken når hun skal ut å kjøpe seg veske.
Vel hjemme senere på dagen snakker vi om da vi var hos legen.
- Vet du hvorfor vi skulle til øre-legen, Martin?
Det er ikke derfor, men jeg kan forstå hvorfor han tror det. Et par ganger har jeg spurt han hvorfor han ikke hører på meg når jeg snakker til han. Han har alltid et eller annet godt svar.
- Fordi jeg ikke oppfører meg!
- Fordi du sier så mye rart!
Tilbake til dagen i dag. Mini kommer inn og er lys våken. Jeg er ikke lys våken. Han får låne litt pute og dyne av meg, men er fortsatt litt rastløs. I-pad og NRK Super gjør susen. Jeg får slappe av litt til. Så står vi opp, spiser frokostblanding. Mini ser på Thomastoget. Jeg hører et eller annet lokomotiv i bakgrunnen si noe slik som "Å være modig dreier seg ikke om å ikke være redd, men å gjøre ting selv om man er redd for det". Jeg håper Mini hørte det og tar det til seg mens jeg lager vaffelrøre til lunsj. Jeg bruker havregryn og grovt speltmel i stedet for hvetemel, men nok fløte til å tette de fleste blodårer... Da Thomastoget er slutt tyr jeg til noen episoder med Vennebyen for å få tid til å steke ferdig vaflene.
Så går vi ut. Vi vasker bilen inni, vanner planter, luker løvetann både innenfor og utenfor hekken og jeg glemmer selvsagt å fjerne løvetanna som ligger i hauger i grøfta. Det går heldigvis ikke noe barnetog forbi her. Litt senere kommer ei god venninne innom på en kaffe. Hun er sliten og sliter med å innhente seg og hun er ikke alene. Det er mange som sliter om dagen og jeg lurer på hva slags samfunn vi lever i.
- Jeg lurer på når jeg skal gå på en smell, jeg, sier jeg til henne.
- Det tror jeg ikke du gjør. Du er ikke typen til det, svarer hun.
Er det positivt eller negativt? Hun mente det godt. Hun mener alt godt.
Det er kjempehyggelig med besøk og Mini storkoser seg som alltid når vi har besøk. Vi serverer kaffe og kanelgifler, og plutselig er fatet tomt og Mini er mett.
Vi har passert midnatt så det er kanskje på tide å si takk for i kveld. Til behagelige toner av Emeli Sandé sier jeg god natt....
Vi snakkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar