Følelser og handlinger

En sen kveld denne uka satt jeg i sofaen og tittet såvidt på en debatt på NRK. Det var om flyktningepolitikk.

- Er ikke hun jordbruksminister da?, spør jeg.

- Har du ikke fått med deg at det har vært endringer i regjeringa?

- Nei, jeg leser ikke nyheter. Det er deprimerende.

- Verden er deprimerende.

- Ja, derfor leser jeg ikke om det. Jeg vil ikke være deprimert.

- OK, da kommer du til å få deg noen overraskelser etterhvert...

Ålreit, det hender jo at jeg sveiper raskt over nyhetene jeg også mens jeg filtrerer vekk de verste overskriftene. Så noe får jeg jo med meg bevisst eller ubevisst. Men er det feil å skåne seg selv for tristheter ved å skåne seg litt for nyheter? Man velger jo ikke hva man får servert. Hvis man ikke har forsynt seg selv så trenger man ikke å spise opp alt, sant? 

Da flyktningestrømmen tok av for alvor ble jeg fortvila og spurte om vi kunne huse en barnefamilie før jeg forsto at det kanskje ikke var så enkelt. Når jeg sitter her og titter på havet av leker som flommer over sine bredder, får jeg dårlig samvittighet. Et sultent barn et eller annet sted i verden kunne sikkert fått mat i flere måneder for det overfloden av våre leker har kostet. Et barn et eller annet sted ville kanskje vært fra seg av glede for å få en av lekene som bare er en av mange leker for et annet barn.

Så hva gjør jeg? Jo, jeg kjøper enda flere leker og sikkert flere klær enn man behøver i en raskt voksende alder. Jeg kjøper meg altfor ofte en latte på vei til jobb fordi jeg tror jeg har fortjent det. Jeg kjøper ofte mat i butikken uten å planlegge og må av og til kaste mat som har gått skikkelig ut på dato. Også ser jeg ikke på nyhetene fordi jeg blir deprimert av det. For ikke å snakke om hvor valgstemmen min går. Følelser og handlinger spiller visst ikke helt på lag.

Hva skal man egentlig gjøre?

Vi snakkes!