Med kjærlighet

Jeg stikker innom butikken på vei hjem fra toget. Noe sier meg at jeg kommer til å trenge litt kokesjokolade denne kvelden. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg skal snart finne det ut. Jeg kjører til barnehagen og Mini sitter glad og fornøyd og tegner. Han holder seg fint innenfor linjene. Faktisk så nøyaktig og presist at jeg blir mektig imponert. For kort tid siden gikk fargestiftene på tvers av alt. Det er på tide å reise hjem og jeg ser gjeipen komme. Oj, pappan til Rasmus kommer. De skal hjem samtidig. Det kan hjelpe oss. All positiv avledning kan hjelpe. Jeg savner av og til pappan til Øyvind. Han fra gamle barnehagen. Han hjalp meg gjennom de merkeligste småbarnssituasjoner. Noen har evnen til å se akkurat hva du trenger og automatisk hjelpe deg selv om man skulle tro de hadde nok med seg selv og sitt.

På vei ut av bilen gjør jeg en liten feil. Jeg tror det er noe med votten hans som jeg har bommet på. "Vi har ikke tid til å styre med votten nå, Martin. Det er kaldt, vi må inn før du fryser.". Beskjeden min faller ikke i god jord og vi har det gående. Mini vil leke ute, for Mini elsker å være ute. Mamma sier det begynner å bli kveld og at vi må lage middag. Planen er å varme Jippi fiskefigurer og lage søtpotetmos til. En helt merkelig kombinasjon som jeg aldri trodde jeg skulle spise. Men det funker. Hun som er leder på avdelinga til Mini syntes ikke kombinasjonen min var så rar da jeg en gang fortalte om menyen vår. "Har du smakt fiskepinner med bernaise?" spør hun mens hun ler. Og jeg skjønner at uvanlige kombinasjoner ikke er helt uvanlig likevel.

Jeg forstår etterhvert at middag utgår når Mini nekter å ta av seg vinterdress og lue etter å ha vært inne i varmen minst en halv time. Mini vil fortsatt ut og nekter å gi opp håpet. God egenskap forsåvidt. Etterhvert forsvinner vinterdressen, men da vil Mini ha på utapåjakke i stedet. Han sovner sliten på sofaen etter en episode med Romling. En episode som vi egentlig aldri skulle se, men som vi så på likevel siden Mini var flink å rydde opp etter uværet som hadde herjet tidligere. Når jeg ser på Romling tenker jeg at jeg kunne tatt en snapshot av ethvert bilde fra Romling og hengt det på stueveggen. Jeg får jo aldri den røde klovnen som jeg helst vil ha på veggen. Den som egentlig kalles optimist. Romling hadde også funket fint.

Jeg lar Mini sove. Jeg jobbet sent kvelden i forveien og har hatt en stressende dag på jobb. Mini har tydeligvis også hatt en slitsom dag. Jeg er utålmodig og vil få på pysjamasen. Min utålmodighet får jeg tidvis betale for. Også i kveld. Mini våkner så smått i det jeg forsøker å få av han utapåjakka. "Vil ha den på!", sier han halvveis i søvne. "Herregud, Martin! Er det mulig å være så sta selv i søvne???", spør jeg i mitt stille sinn. Jeg får til slutt pysjen halvveis på og tror at jeg snart kan synke ned i sofaen med te og sjokolade. Det skjer ikke. Mini våkner og et trøtt barn som våkner på et stellebord er ikke morsomt. Etter en stund kommer vi oss opp i stua igjen, for Mini er mer sulten. Jeg ser at bestefar har ringt, men jeg har ikke tid til å ringe opp igjen, jeg får ta det senere. Kvelden er full av høye desibeller og når Mini etterhvert har fått ut alle kjemiske treårstrasser og tårer, senker endelig roen seg. Han smasker meg på kinnene og vi snakker så vidt om kveldens hendelser. "I måren skal jeg være snill når du kommer og henter meg i barnehagen, mamma". "Takk og lov", tenker jeg. Vi har sunget Trollmor og vi holder hverandre i hånda mens han sovner. I det jeg skal gå ut døra sier han halvt i søvne "Jeg vil ha kos!".

Jeg går opp og ringer papsen min. "Jeg ser du har ringt, men jeg har vært litt opptatt", sier jeg. "Åja, jeg ville egentlig bare høre hvordan dere har det", hører jeg i andre enden. Papsen har antageligvis satt på høyttaler for mamsen snakker også. Jeg forteller om kvelden. "Vi har hylt og skreket til hverandre og jeg hadde mest sannsynlig ikke fått noen diplom i dag jeg heller...", erkjenner jeg. "Vet du hva mora di har begynt med eller?", spør papsen. "Nei?", svarer jeg spørrende. Det kan jo være så mangt. "Hun har begynt å lage niste til meg om mårran. Eller egentlig om kvelden da... Også legger hun fram en post-it lapp hvor det står - Husk nista di. Laget med kjærlighet.".

Vi snakkes :-)