Basing og Bursdag!

Martin har vært på vinterferie hos bestemor og bestesam siden onsdag og i går toget jeg oppover rett etter lunsjtider. Jeg bestilte sete på komfortvogn for første gang og hadde knallfin utsikt oppover langs Mjøsa. Med en gryende forkjølelse og halsvondt var det ikke spesielt komfortabelt, men en latte på Oslo S, en grov scone i det vi passerte Lillestrøm og en powernap mellom Tangen og Stange gjorde susen. I dag tidlig våknet jeg skikkelig groggy og småsjuk og var i tvil om jeg kunne bli med på bursdag til tante Elin i dag, men litt frisk luft og en skitur i hagen på mine 25 år gamle Madshus-fashion-ski gjorde også susen.

 

Staver er bare til besvær for Mini og de blir fort kastet til siden, men han vil alltid prøve dem først...

Se så fine, de lilla og rosa skiene mine! De gjør jobben, men den 25 år gamle smørninga laget littegranne kladder. Mulig det var et annet føre sist jeg gikk på ski. De var uansett bedre enn de nye smørefrieskia mine :-)

 

Mitt lille forsøk på å vise fram mine hvite fine skisko fra mine tenårsdager og mine lilla og rosa ski...

Pussig å være så stolt av et par 25 år gamle rosa/lilla ski egentlig :-)

Etter litt basing og lek ute i snøen med bestemor og bestesam gikk turen til Gjøvik hvor tante Elin hadde invitert til 39 års-lag. Mats og Tobias var hos moren sin, så de fikk vi dessverre ikke møtt i dag, men vi hadde det veldig koselig. Deilig koldtbord og deilige kaker. Bløtkaka hadde Elin fylt med gode kremer og ba meg om å pynte den. Det kan tenkes at hun ikke gjør det flere ganger. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg knapt har pyntet ei eneste kake noen gang og at den kremsprøyta først hadde to sånne "bits" i seg så det hele endte med litt kaos. Men kaoset var delvis kontrollert og tante Elin reddet kaka med litt ekstra pynt.

 

Sjokoladekake fra den proffe baker:

 

 

Bløtkake fra en annen verden. Men god var den!

 

 

Bursdagsbarnet åpner kakekalaset med et stort smil. For å se det positive i det... Kaka ga oss en god latter på kjøkkenet og jeg tror vi kommer til å huske denne kaken med mer latter og moro enn de perfekte kakene :-)

Etter noen morsomme timer på Gjøvik hvor Leon, Markus og Martin fikk løpt beina av seg og lekt litt reiste vi mette og fornøyde hjemover på kvelden. Vi svingte innom oldemor en for å levere noen rester for hun har vært litt dårlig i det siste og fikk ikke vært med på bursdagen.

 

Martin reiste raskt videre til Drømmeland og nå satte nettopp bestemor på vannkokeren til meg så jeg skal få meg en varm kopp te med honning. Jeg har planer om en liten joggetur i morgen formiddag, men det hadde jeg i dag også, og det gikk jo ikke. Pappa Tommy har vært syk i en uke nå, så det måtte vel bare komme.

 

Okok, tekoppen venter så nå skal jeg ta den med på stua og se på Mesternes Mester med mamsen og papsen min. Så er det nok en tidlig nattinatt på meg i kveld.

 

Vi snakkes!

Selfie-Smell

Kjære Martin... Hvis du er rundt 20 år når du ser dette og hvis språket til ungdommen ikke bedrer seg nevneverdig de neste 16 årene..., så kommer du kanskje til å si "Mamma! Serr???". Nei, spesielt seriøst er det ikke, men det blir moro å se om den snap-chat-appen klarte å spå mitt alderdomsansikt :-) Da snakker vi om bildet til høyre, altså.

Takk til Ole-Anders for snap-chat-app demo og lån av kamera! :-)

I skrivende stund er Mini på vinterferie hos bestemor og bestesam. Bestemor kom og hentet han i barnehagen tidligere i dag og jeg reiser etter med tog på fredag. Jeg fortalte jo at han hadde lagt fra seg trasset og det meste av det ligger fortsatt strødd et eller annet sted uten at jeg helt vet hvor det ble av. Han er fortsatt en bestemt ung mann, men i litt mer moderate former. Når Martin forteller meg at han har stått opp klokka fem om morgenen, så har det ingen hensikt å forklare han at det ikke stemmer. Har han stått opp klokka fem, så har han stått opp klokka fem. Og hvis jeg påstår at faren hans er 45 år, så kan han fortelle meg at det stemmer ikke. For han er 43 år. Ingen vits å diskutere det. Men! Hvis jeg sier at han skal gjøre noe eller ikke gjøre noe, så hører han etter så lenge det kommer med en forklaring. Må ha en forklaring. Helst en forklaring med rot i virkeligheten, men jeg har også sett magien ved forklaringer med rot i fantasien.

 

Ellers overvurderer jeg muligens en tre-årings evner, selv om jeg selv mener at jeg ikke gjør det. Jeg mener at når et barn klarer å telle til ti så kan det også klare å lære seg forskjellen på venstre og høyre. På sikt... Han klarer jo å telle til 20. OK, tallene kommer kanskje ikke helt i riktig rekkefølge, men de kommer da i en slags rekkefølge. På barnehagen fikk jeg beskjed om at venstre og høyre var litt vanskelig for et barn, og at de ikke lærte det før i seks-års-alderen. Godt med alt som er unnagjort. Vi tar det likesågod nå.

Jeg skulle egentlig benytte barnefri til å rydde, men jeg har egentlig bare somlet bort kvelden. På tide å pakke treningsbagen og få seg en god natts søvn. Jeg løp 4x4 intervaller på mandag og i morgen skal jeg løpe bakkeintervaller. Mandag hadde jeg problemer med stiv og støl kropp og en noe skuffende selvdisiplin. Vi håper på bedre kropp og sinn i morgen.

Vi snakkes!

Godt jobba!

Søndag plukket Christina meg opp og tok meg med på skitur! Jomfrutur på nye ski etter å ha vært totalt fraværende i skisporene siden tenårene. Jeg gikk visst en del da jeg var lita jente når jeg tenker meg om, men i mer moden alder har jeg kanskje bare vært et par turer på Sjusjøen. Tror jeg.

Vi tok ei lita runde i preparert løype før vi labbet fem kilometer i en upreparert skogsløype. Det var en kjempekoselig tur som forhåpentligvis kan gjentas snart og gjerne under bedre skiforhold. Men smørefrie ski? Aldri igjen. Det er som å feste en pappbit til sykkelen med en klesklype og la den slå mot eikene for å lage lyd. Det bråker noe forferdelig og det napper ekstra på hardt føre...

To fornøyde damer etter å ha gått nesten 7 kilometer en kald kald kald søndagskveld...

Så over til noe helt annet... Hva er det med treåringer? Hvordan er det mulig å være så trassig en dag også plutselig så antitrassig neste dag? I går og i dag har Mini vært helt eksemplarisk. Også så mange morsomme samtaler vi begynner å ha. Da vi åt middag i går måtte jeg hoste. Jeg hostet inn i armkroken min mens jeg snudde meg vekk fra bordet. "Mamma, du må ikke hoste slik! Du må hoste slik!", sa Mini mens han holdt hånda foran munnen og hostet uten å ta særlig hensyn til omgivelsene. "Nei, det er ikke slik vi gjør det, Martin. Vi hoster i armen, ikke hånda!", forsøkte jeg å forklare. Han kjøpte ikke det jeg sa og forlangte at jeg skulle hoste i hånda mi. Jeg lot som jeg hostet i hånda og Mini smilte bredt. "Bra jobba, mamma!", sa han og fortsatte å spise. Jeg lo.

I kveld fant Mini ut at han ville bade litt seint og fikk beskjed om at han kunne få bade, men at da rakk vi ikke å se Romling etterpå. Etter badet satte han seg i sofaen for å spise ei skive før han skulle legge seg. Jeg forberedte meg på en krangling om Romling. Han spurte om jeg kunne komme og sette meg ned ved siden av han og jeg var raskt ute med "Det blir ikke noe Romling i kveld, Martin. Det var avtalen...". "Jeg vil bare sitte her litt sammen med deg, mamma!". Et snev av dårlig samvittighet feide over meg før jeg gikk og satte meg ved siden av han. "Da kan vi sitte her og se på himmelen da, Martin", sa jeg. "Nei, det kan vi ikke. Det er mørkt. Det er natta ute.", sa han og vi fant ut at vi verken kunne se stjerner eller månen i kveld. Et huslys i det fjerne ble månen vår.

"Hvor bor trollene, mamma?". "De bor vel i skogen, tror jeg", svarte jeg og lurte på om det var litt dumt sagt hvis Mini skulle bli redd for å gå i skogen. "Nei, det gjør de ikke!", svarte Mini bestemt. "Nei, da bor de vel på fjellet da, kanskje", sa jeg og Martin var enig. Så sang vi om trollmor før Mini hoppet på nattoget til Drømmeland.

Nå kan tusser og troll bo hvor de vil for min del, for jeg skal snart bo under dyna mi i noen timer. Jeg har vært usedvanlig flink til å stå opp tidlig et par dager og får fortsette suksessen i morgen.

OJOJ, det snør, det snør! Bittelitt! Mine bønner er hørt! Tiddellibom!

Vi snakkes!

Grønn dag på Grønland

Dagen i dag var merket "Grønn dag" hvilket jeg kommer til senere, men paradoksalt nok våknet vi opp til en hvit dag. Da måtte det bli ski! Ute på Lyckliga Gatan møtte vi på Trine og barna og de lekte sammen mens mammaene fikk sladret litt :-)

Klokken nærmer seg ett og vi må trekke inn for jeg skal møte min gode kollega Bushra om et par timer. I flere måneder har vi snakket om å ta en grønn dag på Grønland og i dag skulle vi endelig få gjort det. Pappa Tommy har hentet posten og jeg åpner et brev jeg har fått. 1600 kroner eller 3 dager i fengsel skal politiet ha av meg fordi jeg har kjørt i 88 km/timen et sted jeg strengt talt burde kjørt i 80. Jeg får flashback til forrige lørdag da jeg satt langt inne i mine egne tanker og ikke enset fartsboksen jeg har passert hundrevis av ganger. Jeg husker at jeg tenkte at dette kunne bli dyrt, men så tenkte jeg ikke noe mer over det. Før i dag.

Jeg ankommer bussterminalen og kjenner jeg er kjempesulten. Jeg døyver sulten med en dobbel latte fra Espresso House før jeg vandrer bort til Grønland. I det jeg stopper opp under en mørk stor bru mellom to t-banestasjonsutganger kommer politiet med blå lys. De svinger inn foran meg og en mann løper ut av bilen, sonderer terrenget før han trekker ned mot t-banen. Jeg trekker nærmere politibilen og tenker at politibilen får passe på meg til Bushra kommer og tar over. Over veien ser jeg to skumle menn. Den ene gutten går og plukker opp noe småstein fra bakken og putter det i lomma. "OK, dette ser litt rart ut", sier jeg til meg selv og ser meg stresset rundt. Jeg holder hardt i kaffekoppen mens jeg plukker opp telefonen min og sender en melding til Bushra. "Kommer du snart??? Det er skummelt her....", skriver jeg og trykker send. Hun ringer meg opp igjen og jeg forteller hva som har skjedd. "Velkommen til Grønland!", sier hun lattermildt. "Stå hvor du er, jeg kommer og henter deg! Vi kan godt holde linja!", sier hun omsorgsfullt og like etter ser jeg et blidt og kjent ansikt dukke opp bak skiltet med teksten "Grønland Torg". Jeg takker politibilen for å ha passet på meg før jeg raser mot henne og gir henne en klem. "Jeg tror du aldri har vært så glad for å se meg!", ler hun og jeg nikker bekreftende.

Vi går bort til grønnsaksbutikken og hun gir meg en kickstart med poser og kurv og forklarer hvordan jeg skal oppføre meg for å få kjøpt noe. Overdreven høflighet kan jeg visst bare glemme. "Husker du jeg snakket om Litchi? Kjærlighetens frukt?", spør hun. Hun renser en og gir meg en smakeprøve. "Hm, det ser ut som østers jo", sier jeg og er usikker på om sammenligningen min egentlig stemmer. Jeg tygger ivrig. "Ikke spis steinen!", sier hun i det jeg tygger noe som forandrer både smak og konsistens på den ellers delikate søte frukten. "Jeg åt steinen!", sier jeg mens jeg febrilsk finner en pose, spytter det ut og kaster det i nærmeste søppelbøtte. Over oss henger et politihelikopter i lufta. Godt hjulpet av Bushra ender jeg opp med to fulle poser med fin frukt og fine grønnsaker og det til en enda finere pris.

Så bærer det til moskéen. Vi møter en imam på veien som sender Bushra noen hellige ord i forbifarten. Vel inne surrer jeg sjalet rundt hodet og spør om det er OK. Jeg snakket med ei venninne tidligere i dag og hun sa at inne her måtte jeg huske å stenge butikken. Vi ler og Bushra stenger den enda mer siden halsen min er litt for åpen. Jeg lærer om de fem islamske søyler. Troen, almissen, bønnen, fasten og pilegrimsreisen. "OK, jeg tror ikke jeg innfrir en eneste av søylene", bekjenner jeg før vi finner ut at jeg faktisk er litt innafor når det gjelder almissesøylen. Jeg lærer mye om noe jeg ikke har noe kjennskap til og jeg følger nøye med.

Det kvinnelige bønnerommet er i etasjen over mennenes sitt. "Du er klar over at de har plassert dere kvinner over mennene og nærmere Allah?", sier jeg til Bushra mens jeg titter opp i tårnet. Etter at kveldsbønnen er gjort sitter vi og snakker litt før vi går ut sammen med den sjarmerende lille store sønnen hennes. Han blir plukket opp av onkelen sin som skal ta han med på guttekveld, og vi går videre til Istanbul for å spise tyrkisk mat.

Mens vi koser oss med mat og hyggelig samtale titter jeg opp på et skilt og ser at det står noen greier der som jeg spør Bushra om. Hun ler og sier jeg spiser halal-mat. Jeg får litt panikk, men roer meg når jeg får vite at dyrene som slaktes på den måten bedøves først i Norge. Jeg håper dyret er slaktet i Norge og spiser videre. Det er god mat, men det er mye mat og vi blir raskt mette. Jeg plukker opp telefonen min for å sende en rask melding hjem. Jeg ser at pappa har vippset meg 1600 kroner for bota og ler litt mens jeg forteller det til Bushra. Hun synes det var snilt gjort og jeg bekrefter at pappaen min, jo han er snill.

Så går vi ut i Grønlandskvelden. Der vi møttes noen timer tidligere sier vi hadet mens hun går til T-banen og jeg går til bussen. Det har vært en skikkelig koselig, morsom og interessant dag! Slike dager beriker livet :-)

Vi snakkes :-)

Sta barn blir rike voksne - Ooommm

I går leste jeg en artikkel som kunne fortelle at i følge nyere forskning skal viljesterke småtasser ha større sjanse for suksess i voksenlivet. Midt i artikkelen sto det en link til en annen artikkel "Kvinner med mange barn eldes langsommere". I helvete heller. Jeg scrollet lett forbi. Linken mellom trass og suksess ligger i at viljesterke barn ikke gir seg så lett og de er også mindre redde for å skaffe seg uvenner på sin vei. Nå spørs det hva man legger i suksess og rikdom i voksenlivet, men jeg velger likevel å lagre artikkelen i min noe sløve harddisk for senere trøst og motivasjon ;-)

På vei hjem fra jobb spør jeg en god kollega om han har noen middagstips til meg. "Skrei!", sier han vel vitende om at forslaget er noe for ambisiøst for denne skreppa. Man kan ikke bare si "Skrei!" til meg. En gang laget jeg kalkun, men ingen hadde nevnt saus. Det ble en tørr opplevelse og langt fra så romantisk som den skulle bli. Det var vel ikke innslag av romantikk under måltidet såvidt jeg husker. "Blomkålsuppe!" er motforslaget mitt. "Blomkål- og brokkolisuppe!" er hans nye forslag og jeg får en ingrediensliste som jeg tygger nøye på for ikke å glemme den på vei inn på butikken.

Litt senere svinger jeg inn på barnehagen litt sent, men ikke for sent. Jeg ser fornøyd at Martin ikke er den eneste som er igjen, men innen vi kommer oss ut døra ER vi de eneste som er igjen. Vi kommer oss hjem og det uanmeldte tordenværet med lokale regnbyger raser over oss. Jeg mistenker etterhvert at det er blodsukkeret som må opp, for det er tilløp til kortslutning hos Mini. Godt hjulpet av grovbrød med honning, prim og bringebærsyltetøy kommer blodsukkeret på et tilfredsstillende nivå igjen og det er atter mulig å lage middag på en normal måte. Til tross for stort brødinntak vil ikke Mini vente til litt senere med å spise suppe, han vil ha det også. "Mamma, liker du det?". "Ja, det gjør jeg, Martin". "Det gjør jeg også!". Mini setter seg gladelig ned ved middagsbordet. Han fant ingen skje han var fornøyd med og ber om et gult sugerør. Så spiser han suppe med gult sugerør. Mini liker suppe. "Nå får du i deg mange sunne stoffer Martin! Nå blir du stor og sterk!", sier jeg og føler meg som en god mor som får i sønnen sin mange fine vitaminer og annet snacks. "Stoffer??? Det liker jeg!". Martin ler. "Næringsstoffer, Martin. Du får i deg næringsstoffer!", sier jeg og er redd for at Mini skal fortelle i barnehagen at mammaen hans gir han stoffer.

"Jeg vil se på Romling!". "Det har vi ikke tid til, Martin. Du kan se Romling etter at vi har badet". Mini gir seg ikke. Jeg gjentar mantraet i hodet mitt "Sta barn blir rike voksne.... Ooommm...". "OK, Martin, du kan få se en Romling først hvis du blir med ned og dusjer og tar på pysj rett etterpå. Vi får ikke tid til å bade!". Jeg tenker at da føler han at han har vunnet noe, men at vi samtidig har en plan som fungerer for oss begge. Tror jeg. Treåringer er ikke alltid like gode på å holde avtaler, får jeg snart erfare. På baderommet strekkes tålmodigheten min mens jeg OOOMMMer i vei. Jeg står i kampen uten å heve stemmen for mye eller miste besinnelsen. Det slår meg at vi trenger et lite fokusskifte og jeg begynner å snakke om Homborsund som Martin har snakket om ukentlig siden vi var der med bestemor og bestesam sensommeren i fjor. "Husker du jeg fortalte deg at bestemor har fått leie hytta i Homborsund igjen, Martin! Vi skal bade, kjøre motorbåt, ro, lete etter krabbe....". Det fungerer fantastisk. Mini lever seg inn i feriedrømmer om Homborsund og plutselig har vi på pysjamas.

"Jeg vil se på Romling!". "Jeg sa til deg tidligere at hvis du ikke ville ta på deg pysjen, så rekker vi ikke Romling. Nå har Romling gått og lagt seg, så han kan vi ikke se", sier jeg og takker Gud for hvite løgner mens jeg lurer på om det strengt talt er pedagogisk riktig av meg. Jeg har brukt det mye i det siste og det fungerer bra, men er det riktig? Whatever gets you through... Mini blir med opp og kjører litt på formel-1 bilen sin. "Racerbilsjåfører pusser tennene sine, Martin. Ellers stopper bilen". Uff, enda en hvit en. "Stopper bilen? Men da må vi fylle bensin!". Gutten er visst mer praktisk anlagt enn moren. Mini later som han fyller bensin. Jeg pusser tennene hans. Mini setter seg i sofaen. Jeg setter meg ved siden av han og oppdager en liten skalk av månen som ligger lett henslengt på en myk universseng. "Neimen se, Martin! Månen har lagt seg! Da må vi også legge oss.". "Har månen lagt seg? Hvorfor det?". 

Vi går på rommet hans og synger trollmor og Lykke liten. "Mamma, om natta kommer monster inn på rommet mitt og hopper på meg!". "Hva er det du sier, Martin?". "Monster???". "Ja, monster!". "Skal jeg fortelle deg en hemmelighet, Martin?". Jeg hvisker inn i øret hans. "Det er ingen monster her i huset! Nissen har jaget alle sammen!". "Hvor er monsterne da?". Så reiser Martin glad og fornøyd til Drømmeland med visshet om at monsterne er jaget vekk av nissen.

Jeg går på kjøkkenet, rydder og baker scones med en yoghurt som er gått ut på dato. Jeg klapper meg selv på skulderen og roser meg selv over at jeg ikke mistet tålmodigheten fullstendig i dag.

Du er en liten go´gutt oppi staheten din, Martin, men vit at jeg skal ha mitt risikotillegg for tort og svie når du blir veldig rik som voksen. Shopping! Ooommm...

God natt :-)

Vi snakkes!

Ro i en tekopp

I skrivende stund hører jeg på rolig countrymusikk, babler til deg og drikker ro i en klovnetekopp... På pakken står det "Peace in a teacup... Now is not the time for words. Let the hush replace the chatter as you fall into a restfull calm: a sleepy crush of oat flower, soothing lavender, and silky-sweet limeflower. One cup and the path to sleep is clear - so give in... let the rest begin. Sweet dreams.

Det høres fortryllende ut, meeeeeen... jeg er ikke tom for ord helt ennå....

Fordi... Kjære værguder!!! Jeg er klar! Kom med snøen! I kveld gikk jeg innom G-sport for å kjøpe med en fleecejakke til Mini. Da jeg først var på en sportsbutikk kunne jeg likesågodt ta en runde og helt innerst kunne jeg skimte skiklær. Jeg lusket ned vel vitende om at butikken stengte om få minutter. På et stativ fant jeg fine Bjørn Dæhlie skidresser som var satt ned! Selvsagt endte jeg opp med den det sto "Active" på. Jeg er slettes ikke aktiv i skisporet. Ennå. Mon tro om den markadressen hadde vært varmere? Eller kanskje det er vanlig med stretch bak på alle dresser? Jeg kommer jo til å fryse rumpa av meg! Spesielt jeg som går rett på rumpa eventuelt rett inn i første snøfonn så fort det går litt nedover. Jeg foretrekker faktisk oppoverbakker eller bortoverbakker. Fiskebein er bedre enn brekte bein.

Ved kassa så jeg pakker med lue og skihandsker og da måtte jeg selvsagt ha med det også. Jeg er litt stolt, men egentlig mest flau over at dette er min første langrennskidress i voksen alder. Aldri for seint...

Mini var forresten litt dårlig i helga. Etter badinga på lørdag klaget han over vondt i ørene og sov knapt natt til søndag. I går var han sliten og slapp og vi var redd han hadde fått ørebetennelse, så han fikk være hjemme i dag. Om det var ørebetennelse var det i så fall en akutt og raskt forbigående en, for i dag har han vært fin form og vi har til og med vært ute og gått på ski i hagen. Han går som en drøm og hvis han fortsetter i dette tempoet går han fra mora si neste vinter. "Dessverre" faller han ikke så mye, så han lærer ikke å reise seg opp med ski på beina og det er jo kravet for å få med skiene i barnehagen.

Ser man det... Roen i tekoppen har senket seg i magen min, så da er det kanskje på tide å si god natt.

Sweet dreams :-)

Vi snakkes!

Gauper og frosker

I går var det karneval i barnehagen og Martin ville være gaupe. Jeg gikk innom Standard i Oslo og spurte om de hadde en gaupedrakt. Det nærmeste de kom var en leopard og Martin var kjempefornøyd! Jeg hadde kjøpt ansiktsmaling for værhår og ble litt bekymret over min egen intelligens da det tok meg litt for lang tid å finne ut at malingen fungerte best med litt vann... Men bedre sent enn aldri og gaupa fikk sine værhår.

I dag startet vi dagen med en halv times plasking i svømmebassenget. Martin blir tøffere og tøffere for hver gang, men han ser ikke helt poenget med å følge instruksjoner. Han vil bare ha det gøy, og det vil egentlig jeg også. Likevel ser jeg jo badepedagogikken i det hele hvis jeg bare tenker meg om. Etter plaskingen tok vi en rast sammen med en annen mor og hennes sønn. De ventet på pappaen og en eldre sønn som hadde bading etter oss. Mini ble ikke lite fornøyd da han så at pappaen deres hadde helt lik jakke som seg selv. "Han har god smak", lo jeg før vi kjørte videre til kjøpesenteret rett ved.

Etter at vi hadde kjøpt en særdeles forsinket bursdagsgave til bestesam og noen tegnesaker til Mini, satte vi kursen mot Stockfleths. Mor var kaffetørst og sto foran minst to timer kjøring til lyden av musikk fra høyttaleren og en snorkende sønn i baksetet. Apropos snorkende sønn. Dette bør jeg kanskje ikke skrive, for det høres slettes ikke bra ut. I natt kom Martin krypende over meg og la seg til å sove. So far, so good... Jeg kan så vidt erindre at jeg våknet litt seinere av at jeg dultet armen borti noe mykt. Så sov jeg videre. Da vi våknet og jeg så at Martin hadde blødd neseblod skjønte jeg at jeg måtte ha dultet borti nesa hans! Han blør litt lett neseblod av og til, så det er ikke sikkert det var så vondt, men det føltes absolutt ikke bra. Bedre føltes det ikke da Martin sa "Mamma du slo meg!". "Ikke med vilje!", var det mest fornuftige jeg klarte å svare.

Mens jeg nøt en kaffe latte på helmelk på vei til bilen fikk Martin med seg en liten espresso-kopp med steamet melk. Bambinochino!

Et par timer senere svingte vi inn på gårdsplassen hjemme hos bestemor og bestesam hvor bestemor var i full gang med middagen. Og etter middagen forsvant bestemor og Martin ut for å leke. De sparket og Martin fikk vist fram skiene sine. Mørket var ingen showstopper!

Bestemor er en aktiv pensjonist. Hun jobber som frivillig under ungdoms-OL på Lillehammer og har fått et skikkelig froskefint funksjonærantrekk.

Slagordet for lekene er egentlig ganske bra for et ungdoms-OL. Sant??? Jeg likte det i alle fall veldig godt.

Nå er Martin i Drømmeland og jeg skal snart følge etter han. Han må ligge ved siden av meg i natt siden det ligger ei mus i en eller annen vegg på rommet hans. Den har reist lenger enn til Drømmeland og lukter noe grusomt på sin vei. Fokuset mitt for natta får være å ligge i ro og ikke veive med armene.

 

Til slutt.... Jeg er ikke lenger ei ski-løs berte! Jeg kjøpte meg ski i kveld! Helt spontant og ikke etter boka. Planen var å gå i butikk og kjøpe de skiene jeg fikk anbefalt. Men det har jo ikke skjedd... I dag konfigurerte jeg vha internett ei skipakke til meg selv bestående av et par smøreløse ski på 186 og et par staver på 140 og et par såkalte komfortable og stabile skisko. Inspirert av ei sprek dame jeg jobber sammen med er drømmen min nå å gå en måneskinnsskitur med mine nye ski! Det må jo være magisk!

 

Vi snakkes :)