I går leste jeg en artikkel som kunne fortelle at i følge nyere forskning skal viljesterke småtasser ha større sjanse for suksess i voksenlivet. Midt i artikkelen sto det en link til en annen artikkel "Kvinner med mange barn eldes langsommere". I helvete heller. Jeg scrollet lett forbi. Linken mellom trass og suksess ligger i at viljesterke barn ikke gir seg så lett og de er også mindre redde for å skaffe seg uvenner på sin vei. Nå spørs det hva man legger i suksess og rikdom i voksenlivet, men jeg velger likevel å lagre artikkelen i min noe sløve harddisk for senere trøst og motivasjon ;-)
På vei hjem fra jobb spør jeg en god kollega om han har noen middagstips til meg. "Skrei!", sier han vel vitende om at forslaget er noe for ambisiøst for denne skreppa. Man kan ikke bare si "Skrei!" til meg. En gang laget jeg kalkun, men ingen hadde nevnt saus. Det ble en tørr opplevelse og langt fra så romantisk som den skulle bli. Det var vel ikke innslag av romantikk under måltidet såvidt jeg husker. "Blomkålsuppe!" er motforslaget mitt. "Blomkål- og brokkolisuppe!" er hans nye forslag og jeg får en ingrediensliste som jeg tygger nøye på for ikke å glemme den på vei inn på butikken.
Litt senere svinger jeg inn på barnehagen litt sent, men ikke for sent. Jeg ser fornøyd at Martin ikke er den eneste som er igjen, men innen vi kommer oss ut døra ER vi de eneste som er igjen. Vi kommer oss hjem og det uanmeldte tordenværet med lokale regnbyger raser over oss. Jeg mistenker etterhvert at det er blodsukkeret som må opp, for det er tilløp til kortslutning hos Mini. Godt hjulpet av grovbrød med honning, prim og bringebærsyltetøy kommer blodsukkeret på et tilfredsstillende nivå igjen og det er atter mulig å lage middag på en normal måte. Til tross for stort brødinntak vil ikke Mini vente til litt senere med å spise suppe, han vil ha det også. "Mamma, liker du det?". "Ja, det gjør jeg, Martin". "Det gjør jeg også!". Mini setter seg gladelig ned ved middagsbordet. Han fant ingen skje han var fornøyd med og ber om et gult sugerør. Så spiser han suppe med gult sugerør. Mini liker suppe. "Nå får du i deg mange sunne stoffer Martin! Nå blir du stor og sterk!", sier jeg og føler meg som en god mor som får i sønnen sin mange fine vitaminer og annet snacks. "Stoffer??? Det liker jeg!". Martin ler. "Næringsstoffer, Martin. Du får i deg næringsstoffer!", sier jeg og er redd for at Mini skal fortelle i barnehagen at mammaen hans gir han stoffer.
"Jeg vil se på Romling!". "Det har vi ikke tid til, Martin. Du kan se Romling etter at vi har badet". Mini gir seg ikke. Jeg gjentar mantraet i hodet mitt "Sta barn blir rike voksne.... Ooommm...". "OK, Martin, du kan få se en Romling først hvis du blir med ned og dusjer og tar på pysj rett etterpå. Vi får ikke tid til å bade!". Jeg tenker at da føler han at han har vunnet noe, men at vi samtidig har en plan som fungerer for oss begge. Tror jeg. Treåringer er ikke alltid like gode på å holde avtaler, får jeg snart erfare. På baderommet strekkes tålmodigheten min mens jeg OOOMMMer i vei. Jeg står i kampen uten å heve stemmen for mye eller miste besinnelsen. Det slår meg at vi trenger et lite fokusskifte og jeg begynner å snakke om Homborsund som Martin har snakket om ukentlig siden vi var der med bestemor og bestesam sensommeren i fjor. "Husker du jeg fortalte deg at bestemor har fått leie hytta i Homborsund igjen, Martin! Vi skal bade, kjøre motorbåt, ro, lete etter krabbe....". Det fungerer fantastisk. Mini lever seg inn i feriedrømmer om Homborsund og plutselig har vi på pysjamas.
"Jeg vil se på Romling!". "Jeg sa til deg tidligere at hvis du ikke ville ta på deg pysjen, så rekker vi ikke Romling. Nå har Romling gått og lagt seg, så han kan vi ikke se", sier jeg og takker Gud for hvite løgner mens jeg lurer på om det strengt talt er pedagogisk riktig av meg. Jeg har brukt det mye i det siste og det fungerer bra, men er det riktig? Whatever gets you through... Mini blir med opp og kjører litt på formel-1 bilen sin. "Racerbilsjåfører pusser tennene sine, Martin. Ellers stopper bilen". Uff, enda en hvit en. "Stopper bilen? Men da må vi fylle bensin!". Gutten er visst mer praktisk anlagt enn moren. Mini later som han fyller bensin. Jeg pusser tennene hans. Mini setter seg i sofaen. Jeg setter meg ved siden av han og oppdager en liten skalk av månen som ligger lett henslengt på en myk universseng. "Neimen se, Martin! Månen har lagt seg! Da må vi også legge oss.". "Har månen lagt seg? Hvorfor det?".
Vi går på rommet hans og synger trollmor og Lykke liten. "Mamma, om natta kommer monster inn på rommet mitt og hopper på meg!". "Hva er det du sier, Martin?". "Monster???". "Ja, monster!". "Skal jeg fortelle deg en hemmelighet, Martin?". Jeg hvisker inn i øret hans. "Det er ingen monster her i huset! Nissen har jaget alle sammen!". "Hvor er monsterne da?". Så reiser Martin glad og fornøyd til Drømmeland med visshet om at monsterne er jaget vekk av nissen.
Jeg går på kjøkkenet, rydder og baker scones med en yoghurt som er gått ut på dato. Jeg klapper meg selv på skulderen og roser meg selv over at jeg ikke mistet tålmodigheten fullstendig i dag.
Du er en liten go´gutt oppi staheten din, Martin, men vit at jeg skal ha mitt risikotillegg for tort og svie når du blir veldig rik som voksen. Shopping! Ooommm...
God natt :-)
Vi snakkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar