Søndag plukket Christina meg opp og tok meg med på skitur! Jomfrutur på nye ski etter å ha vært totalt fraværende i skisporene siden tenårene. Jeg gikk visst en del da jeg var lita jente når jeg tenker meg om, men i mer moden alder har jeg kanskje bare vært et par turer på Sjusjøen. Tror jeg.
Vi tok ei lita runde i preparert løype før vi labbet fem kilometer i en upreparert skogsløype. Det var en kjempekoselig tur som forhåpentligvis kan gjentas snart og gjerne under bedre skiforhold. Men smørefrie ski? Aldri igjen. Det er som å feste en pappbit til sykkelen med en klesklype og la den slå mot eikene for å lage lyd. Det bråker noe forferdelig og det napper ekstra på hardt føre...
To fornøyde damer etter å ha gått nesten 7 kilometer en kald kald kald søndagskveld...
Så over til noe helt annet... Hva er det med treåringer? Hvordan er det mulig å være så trassig en dag også plutselig så antitrassig neste dag? I går og i dag har Mini vært helt eksemplarisk. Også så mange morsomme samtaler vi begynner å ha. Da vi åt middag i går måtte jeg hoste. Jeg hostet inn i armkroken min mens jeg snudde meg vekk fra bordet. "Mamma, du må ikke hoste slik! Du må hoste slik!", sa Mini mens han holdt hånda foran munnen og hostet uten å ta særlig hensyn til omgivelsene. "Nei, det er ikke slik vi gjør det, Martin. Vi hoster i armen, ikke hånda!", forsøkte jeg å forklare. Han kjøpte ikke det jeg sa og forlangte at jeg skulle hoste i hånda mi. Jeg lot som jeg hostet i hånda og Mini smilte bredt. "Bra jobba, mamma!", sa han og fortsatte å spise. Jeg lo.
I kveld fant Mini ut at han ville bade litt seint og fikk beskjed om at han kunne få bade, men at da rakk vi ikke å se Romling etterpå. Etter badet satte han seg i sofaen for å spise ei skive før han skulle legge seg. Jeg forberedte meg på en krangling om Romling. Han spurte om jeg kunne komme og sette meg ned ved siden av han og jeg var raskt ute med "Det blir ikke noe Romling i kveld, Martin. Det var avtalen...". "Jeg vil bare sitte her litt sammen med deg, mamma!". Et snev av dårlig samvittighet feide over meg før jeg gikk og satte meg ved siden av han. "Da kan vi sitte her og se på himmelen da, Martin", sa jeg. "Nei, det kan vi ikke. Det er mørkt. Det er natta ute.", sa han og vi fant ut at vi verken kunne se stjerner eller månen i kveld. Et huslys i det fjerne ble månen vår.
"Hvor bor trollene, mamma?". "De bor vel i skogen, tror jeg", svarte jeg og lurte på om det var litt dumt sagt hvis Mini skulle bli redd for å gå i skogen. "Nei, det gjør de ikke!", svarte Mini bestemt. "Nei, da bor de vel på fjellet da, kanskje", sa jeg og Martin var enig. Så sang vi om trollmor før Mini hoppet på nattoget til Drømmeland.
Nå kan tusser og troll bo hvor de vil for min del, for jeg skal snart bo under dyna mi i noen timer. Jeg har vært usedvanlig flink til å stå opp tidlig et par dager og får fortsette suksessen i morgen.
OJOJ, det snør, det snør! Bittelitt! Mine bønner er hørt! Tiddellibom!
Vi snakkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar