Til tross for at snekkerne var her klokka sju i dag tidlig fikk vi sove helt til ni! - Bortsett fra en liten våkenstund klokka seks. Jeg har hatt fri i dag og det var helt uaktuelt å stå opp klokka seks. Martin forsto det og sov først motvillig så medvillig videre...
Litt senere trosser vi stormen og går to kilometer til nærmeste butikk. Vi stopper opp ved noen hester. Martin vil kose hestene, men det er litt for langt fram. Vi nærmer oss etterhvert butikken. En traktor står parkert sammen med bilene. Vi er på landet nå! Vi går inn og begynner å plukke varer. En voksen bonde lener seg mot vogna og sier "Lik du kavring?". Oslomennesket i meg er i dvale så situasjonen føles helt normal... "Tja.., det ligg der da...", svarer jeg og ser ned på kavringposene. "Der? Jøss, nå ha je stått her i en halvtime og itte fønni det! Men je fant denna da!", sa han og viste meg en pakke sjokoladekjeks. Jeg får vann i munnen og svarer "Den æ vældi go den å!". "Æ'n dæ? Trur du kjerringa blir brei over baken hvis a får slike?", spør bonden. Jeg ler og ber han prøve. Så tusler vi videre.
Når vi nærmer oss kjøleskapet med melk går lyset. Det blir helt svart. "Åh nei, Martin kommer til å bli livredd og hyle!", er den første tanken som raser gjennom hodet mitt. Der gjør han slettes ikke. Han bare sitter i vogna og lurer som alle andre på hvorfor det er så mørkt der. Vi innser at lyset ikke kommer tilbake på 1-2-3. Ved hjelp av lommelykten på iphonen legger vi varene tilbake og går ut. Vi møter på bonden som akkurat fikk betalt før lyset gikk. Nå skal han hjem og teste sjokoladekjeksen!
Jeg innser at det kan være tungt å trille barnevogn i sterk motvind og er nesten likeglad for at jeg ikke har lastet vogna full av varer. "Se, Martin! Der kommer Postmann Pat", sier jeg når postbilen kommer mot oss. Postmannen smiler og vinker til oss når han kjører forbi. Oslomennesket i meg sier "Ro ned litt a, jeg har ikke bodd her på 20 år og du kan umulig vite hvem jeg er". Bygdejenta i meg smiler fornøyd og vinker tilbake som om det er helt vanlig å vinke til en fremmed postmann. Det er jo egentlig det.
Vi hilser på hestene igjen og Martin begynner å bli trøtt. Jeg sier det magiske ordet Puff! Martin blir vill i blikket og vill av begeistring når jeg gir han en kopp med Puffs. Slik holder han seg våken resten av turen.
Strømmen hadde gått over hele bygda så det ble dårlig med varmlunsj, men Martin var delvis fornøyd med brødskiver og en kopp melk.
Før jeg tar kvelden må jeg skryte av at jeg har syklet over en mil i dag! Jeg vekket liv i mammas gamle ergometersykkel, så jeg kom meg naturlig nok ikke så langt på den mila. Det nærmeste jeg kom naturen var noen blomstrete gardiner. Men jeg ble svett og det var vel det som var litt av poenget...
Vi pludres!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar