So far, so ...

I dag kom farmor for å passe på Martin da jeg skulle til knokkellegen. So far, so good. Legen holder til på helt andre siden av byen og lenger enn det, men trafikken fløt fint gjennom Oslo i formiddag. So far, so good. Jeg kom altfor tidlig fram og benyttet ventetiden med å ringe til min bestemor for å høre hvordan hun hadde det. Hun var mest interessert i å høre hvordan Martin hadde det og lo godt da jeg fortalte om hans ablegøyer. So far, so good. 

Gamlelegen min har byttet jobb så jeg måtte bytte lege. Jeg fikk til slutt en lege som jeg har vært hos en gang tidligere. "Deg har jeg hilst på før?", sa han spørrende. "Ja! Du rådet meg til å bytte jobb, og nå har jeg gjort det!", svarte jeg med et smil. "Jeg husker smilet ditt! Så kan du se hvilket inntrykk du har gjort", humret han. So far, so good. Det minnet meg litt om en fotpleier jeg gikk til en gang. Hun kjente ikke igjen meg, men hun kjente igjen føttene mine. Godt tegn, eller dårlig tegn? ;-)

Problemet med godt voksne leger er at du ikke kan lure dem. De har delvis røntgensyn og kan kjenne om man er betent eller ikke med sin bare hånd. Selv om jeg selv erklærte meg frisk, fikk jeg beskjed om at han skulle sette kortisonsprøyte i håndleddet mitt. So far, NO good... Fy flate som det gjorde vondt! Selve stikket og innsprøytinga var ganske ubehagelig og småvondt, men det var ikke det verste, for det kom først etterpå! Turen hjem tok kanskje 40 minutter, men det kjentes ut som en evighet. Der og da lovpriste jeg automatgir! Heldigvis ble farmor hos oss til Martin hadde lagt seg. Jeg hadde så vondt!!! Så ble jeg plutselig småkvalm og etter det forsvart de verste smertene etterhvert. Jøje meg... Jeg foreviger denne erfaringen i min dagbok for å minne meg selv om at jeg må planlegge bedre neste gang jeg står i fare for å måtte sette sprøyte. Planen foreløpig er forøvrig at det ikke blir noen neste gang. Auuuuuuuuuuuu.

Besteforeldrene, spesielt 2xbestemødre har reddet oss mer enn en gang! Som jeg sa til Christina da jeg måtte melde om at trilletur var utenkelig i dag... Hva skulle man gjort uten besteforeldre??? Sannelig om jeg vet, men ikke få barn i alle fall :-) Jo, kanskje, det er mange som klarer det også... Med sannelig gjør de livet mye enklere!

Vi pludres!