Etter frokost gikk vi en tur til stranda. Jeg la inn en bratt oppoverbakke-omvei på turen, for det er slik man gjør når man har begynt å trene. Vi gikk til en strand jeg tippet det var lite folk på og jeg fikk rett. Vi hadde nesten stranda for oss selv. Martin hadde faktisk ikke vasset i sjøen ennå selv om vi bor like i nærheten. Likevel gikk han rett uti uten tegn til skepsis... - Gakk gakk, sa jeg, og pekte på noen ender som svømte litt lenger ut. - Gakk gakk, svarte Martin, og ville gjerne gå ut til endene. - Vi kan ikke gå på vannet, Martin, forklarte jeg.
Jeg tror begge fant sjelefred da vi kom til vannkanten, for vi sto lenge stille og så utover og hørte på vannet og fuglene og båtene og sa ingenting. Lenge stille uten å si noe = sjelefred for en toåring. Jeg nynnet på "Öppna landskap" resten av turen, - Nära havet vill jag bo :-)
På vei hjem sovnet Martin i vogna mens jeg sleit meg opp enda en oppoverbakke som var verre enn den første. La oss kalle den Monsterbakken, for det er det den er. - Ikke stopp, ikke stopp, hørte jeg en stemme si og jeg stoppet ikke selv om det var styggtungt å dytte 30 kg oppover bakken uten stopp.
Vel hjemme møtte vi vår gode nabo Trine som kom gående med fire unger! Jøje meg, for en bragd det er å frakte hjem fire unger! Hun passet barna til ei venninne så vi ble med bort og lekte litt. Det var veldig hyggelig og Martin koste seg veldig som han alltid gjør når han er på besøk eller har besøk.
Vel hjemme atter en gang ble det eggerøre med en skvett fløte og litt avokadomos og brød og frukt og yoghurt i salig mix før vi badet og lekte og ventet på at pappa´n i huset skulle komme hjem. Nå følger pappaen Martin så han kommer seg med toget til Drømmeland og jeg har stekt rundstykker. Det blir dagens middag/kveldsmat for oss...
Det er ikke lenge før vi snakkes...
men...foreløpig...
Vi pludres!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar