Øyeblikk

I dag var jeg ute og spiste pizza med en kollega. Han kom med en start-replikk som satte agendaen for resten av lunsjen. "Hvorfor står du opp så tidlig? Ser ikke som at du bruker to timer på badet akkurat...". Etter to sekunders stillhet kremtet jeg og sa at han hadde litt å lære hvis han ikke ville være alene resten av livet. "Jammen, jeg mente det jo ikke sånn!", forsøkte han å si.  Menn er fra Mars og kvinner fra Venus, så det er like greit å vokte sine ord først som sist ;-) Det ble en koselig lunsj læll da :-) 

Rett før jeg skulle til lunsj fant jeg plutselig ut at jeg skulle lage meg en kopp te. Jeg rakk å lage teen, men jeg rakk jo selvsagt ikke å drikke den opp. Dårlig planlegging. Men selv om det ikke ble mye te, så fikk jeg i alle fall med meg gode visdomsord fra teposen!

Noen timer senere hentet jeg Mini i barnehagen, og han var i full fart. Han virret rundt og jeg sleit med å få på han jakka. "Ta det litt med ro nå, Martin. Pust inn, pust ut! Det må mora di gjøre noen ganger i løpet av en dag..", sa jeg heseblesende til Mini og hørte en far som humret mens han var på vei ut døra. Vel hjemme fikk jeg laget Kylling Korma mens Martin kjørte radiostyrt bil og fly i stua så det smalt i møbler og akillesen til mora. "Unnskyld, mamma!". "Det går bra, men ro ned litt...", sa jeg og tenkte at han i alle fall viste klare tegn på å være en guttegutt. - Med all respekt for jentegutter. Alt har sine fordeler og ulemper. 

Mens vi åt kunne Mini fortelle meg at han hadde kjørt med den radiostyrte bilen ute også hadde den kjørt helt ned til vannet så han hadde blitt våt på beina mens han hentet den. Historien var fargerik, men totalt oppspinn, så jeg begynte å le.

"Jeg har vært på jobb i dag, jeg!", fortalte jeg til Mini etter at han hadde fortalt om sin dag i barnehagen. "Kjørte du tog til Oslo, mamma?", spurte Mini meg med tynn S og tynn L. Han så på meg med dådyrøyne og var tydelig stolt over sitt spørsmål og ordvalg. Moren var minst like stolt og svarte med blanke øyne "Ja, det gjorde jeg...".

"Jeg vil ha is!", hørte jeg plutselig. "Is? Nå? Vi kan da ikke spise is nå, Martin. Nå får du spise kyllingen din!", sa jeg bestemt. Mini så på meg med oppgitte øyne, og pekte på risen. "Jammen, jeg vil ha...". "Åh, du mener ris???", spurte jeg og ble lettere oppgitt over egen oppfatningsevne.

Det nærmer seg leggetid så jeg får pakke og reise til Drømmeland. I går kveld må jeg ha kommet med på et hurtigtog. Jeg var rimelig raskt framme.

Vi snakkes!