Jeg og Martin trillet en tur i sommerheten i dag og en sommertur byr på sommerdufter. Slik som denne lille villrosen eller hva det er. Den duftet fantastisk! Jeg kan ikke forevige duften, men jeg kan forevige blomsten...
I går var jeg på apoteket og hentet ut flere av de ekle sprøytene. Jeg spurte hvor mange ganger jeg hadde igjen på resepten, og hun sa at jeg hadde totalt 12 ganger. "Så mange ganger har jeg sikkert ikke brukt, for jeg utsetter det stadig", sa jeg. Farmasøyten ba meg på en høflig
måte om å skjerpe meg. "De er forebyggende og det er viktig at du tar dem. Spesielt med tanke på din unge alder!". Jaja, jeg hørte hva hun sa og vet det godt selv.
I dag mens Martin sov så jeg Paramedic-naboen vår som slappet av i solen. Jeg raste bort og spurte; "Er du god på å sette sprøyter?". "Hva slags sprøyter?", spurte han noe overrasket. Jeg forklarte raskt før jeg gikk hjem og blandet varene. Han kom innom litt senere. "Nå kjenner du et lite stikk!". - Men det gjorde eg ikke... Fantastisk teknikk! Jeg kjente ingenting! Det svidde ikke engang! Når jeg skal gjøre det selv kaldsvetter jeg, småskjelver litt på hendene og stivner helt. Helt fantastisk. Han kunne hjelpe meg neste gang også, så nå ser jeg litt lysere på knokkeltilværelsen! "Åh tuuuuuusen takk!", sa jeg gjentatte ganger i det han var på tur ut døra. "Det var ikke stort". "Åh, det var stort for meg", sa jeg og takket et par ganger til bare for sikkerhets skyld. Moralen er; Be om hjelp! Det som er uoverkommelig for en selv kan være piece of cake for en annen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar