Monsterbakken Complete!

Beklager at jeg fortsatt er i treningsmodus.  Jeg ble "litt" euforisk etter gårsdagens 3000 meter, og jeg har visst ikke landet helt ennå. Jeg holdt på å le meg skakk i hjel i dag da jeg snakket med en av sjefa mine. Jeg fortalte at jeg hadde blitt så tett i går, men at det hadde gitt seg utover kvelden og at jeg var helt frisk igjen. - Du var sikkert sliten, sa han tilsynelatende medfølende. - Hadde du blitt sliten etter å ha løpt 3000 meter på 18.55?, spurte jeg han og jeg kunne se at han fortvilet forsøkte å finne det "rette" svaret. Det gjorde han ikke og han begynte bare å le han også. Uansett, jeg har fått frie tøyler ift trening et par uker. "Trening etter eget ønske" lød beskjeden fra treneren og det har jeg tenkt å utnytte maks...

Siden jeg ikke alltid har noe mål og mening med ting og ofte lar veien bli til mens jeg går, startet jeg visst også kveldens løpetur i samme stil. Etterhvert fant jeg min oppgave. Kveldens oppgave var å plage meg selv. Da jeg nærmet meg Monsterbakken bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å løpe den opp - nonstop. Jeg har aldri klart å løpe hele bakken før, jeg har aldri klart tanken på det engang. Det har bare virket altfor uoverkommelig. Jeg ga meg selv et valg. Løpe bakken opp, gjerne sakte, men ikke stoppe. Straffen min hvis jeg stoppet opp var fem bakkespurter. Ikke fristende. Jeg klarte det! Veldig sakte, men veldig sikkert! Litt for sikkert egentlig, så det blir litt raskere og litt høyere puls neste gang. Da jeg kom på "toppen" (en mellomtopp) kunne jeg løpt rett hjem. Men det ville jo ikke vært spesielt plagsomt, så jeg la inn en ekstra sløyfe på et par kilometer! Da møtte jeg plutselig på Lars Erik, en kollega som bor i samme område. Vi løp en liten runde sammen før vi løp hvert til vårt, for da hadde jeg løpt en time og var klar for å komme meg hjem.

Forevigelse av første nonstop Monsterbakke!

Ellers er Martin fortsatt glad og fornøyd, men i dag var han trøtt! Etter at vi hadde spist middag skulle han sitte litt i sofaen å se på Romling før vi skulle ned å bade. Det tok ca ett minutt før han sovnet! Jeg forsøkte å vekke han, men skjønte at han var godt på vei til Drømmeland. Så det ble tannpuss og kveldsstell i søvne og det allerede klokka halv seks i dag! Så tidlig har han aldri sovnet før.

OK, i morgen er det hviledag. Farmor og Malin skal passe Martin etter barnehagen og jeg planlegger en tur innom Löplabbet for å reklamere på skoene mine som ikke tåler mine spisse hæler. Bedre med spisse hæler enn spisse albuer, synes nå jeg selv om skoene kanskje ikke er like enige...

Vi snakkes!

3000 meter

Nei, men hei! Der er du igjen! Og det er jeg så glad for, for jeg må bare fortelle deg at jeg har hatt en super dag til tross for at den har vært spådd til å bli en dårlig dag lenge. OK, skal vi prøve på en kort oppsummering? Du veit sikkert allerede at jeg er god på å fatte meg i korthet. Det er en av mine sterke sider. OK, de sier du ikke skal bruke ironi på små barn, for de forstår det ikke, men du er jo voksen.

I dag var jeg på jobb før klokka slo 8. Pappa Tommy fikset alt hjemme så alt jeg trengte å gjøre var å få i meg havregrøt og komme meg på jobb i ført en treningsjakke, tight treningsbukse og joggesko! Noen hadde forventninger om at jeg skulle løpe 3000 meter i dag og jeg hadde ikke samvittighet til å lure meg unna. Du kan tro jeg gruet meg! På vei opp til Bislett hvor vi skulle løpe tok jeg følge med to andre fra jobben. Sjefen min og en anna artig kollega fra Trøndelag. De var helt rolige mens jeg var en liten nervebunt som bablet konstant. - Hvordan klarer dere å ikke grue dere i det hele tatt???, spurte jeg helt fortvilet. - Koss klare du å gru dæ så fælt???, spurte trønderen. Så gikk starten og det gikk helt rundt i huet mitt. Jeg husket ikke hvor mange runder jeg hadde løpt etterhvert og det husket heller ikke han som tok tia på oss, men da sistemann løp i mål foran meg visste jeg jo at jeg hadde en runde igjen. På den siste runden kom trønderen opp på sia av meg og pushet meg i mål de siste 200 meterne og i mål sto de andre og ventet og klappet da jeg kom i mål. De hadde fått summet seg, men jeg var ikke spesielt sosial der og da. Jeg hadde lyst til å legge meg ned på gresset, men en stemme i bakhuet mitt sa at det skulle jeg i alle fall ikke gjøre, så jeg labbet litt rundt et stykke unna de andre til jeg følte at jeg ville kommunisere igjen. 18.55 ble tia og de beste løp på 12 og noe. Selv de godt voksne på langt over 50 år slo meg så det sang, men man må visst starte et sted, og jeg starter kanskje litt seint. Jeg tror jeg har nevnt det før... Lærerinna mi sa alltid "Du kommer sent, men godt, Line!" da jeg kom seilende inn i klasserommet. Bedre sent enn aldri. Også du! Underveis på 3000 meteren i dag fikk jeg gnagsår selv om jeg hadde plastret foten min og nå har jeg oppdaget at skoene har fått hull innvendig på samme sted og samme side som forrige par. Sist fikk jeg nye sko og de er helt fine fortsatt, så jeg får forsøke å bytte disse også. Men tror kanskje Asics GT-3000 utgår for framtia selv om de blir sagt å være de beste skoa for meg hver gang jeg er på Löplabbet.

Det virket som at forkjølelsen jeg har brygget på en stund skylte over meg så fort jeg kom i mål i dag. En trivelig dansk halvveis kollega så at jeg tetnet helt til, så hun laget en kopp varm ingefærte til meg. Og på vei til bussen tok jeg følge med en annen halvveis kollega på veien som ga meg en "Vekk i Morgen". Treneren min godkjente løpet selv om han garantert nok en gang tenkte at jeg har mer å gå på da han fikk tilsendt pulsskjema mitt. Men han insinuerte at jeg hadde fortjent både latte, scones, sjokolade og brus i dag (fritt tolket av meg), og det har jeg gjort alvor av. Ved hjelp av te, Vekk i morgen og alt det andre jeg har unnet meg i dag føler jeg meg nå frisk igjen?!?! Merkelige greier.

Selv denne dagen har vært full av hjerteåpnere og jeg har hoppet (ref tidligere dagboknotat)! Martin har vært en fryd å være sammen med i dag og jeg har bakt scones i kveldstimene. Haha, og jeg klarer å skryte av å løpe 3000 meter på 18.55. Jeg håper jeg er "flau" over tia om ett år, men i dag er jeg stolt og glad, for i dag handla det egentlig om mer enn slutt-tia.

Vi snakkes!

Herr Rufse

I går var det en ekstra glad gutt jeg hentet i barnehage, for i hylla hans lå Herr Rufse i sin koffert og ventet på å bli med oss hjem. Det ble en hyggelig kveld med Kylling Korma til middag, lesing i Herr Rufse sin besøksbok, vi besøkte Romling som var på tur i sitt romskip og vi måtte selvsagt hjelpe Herr Rufse med tannpussen. Han har egen dyne, pute og tannkost også bor han i en koffert. Men Martin ville helst at Rufse skulle få sove på puta hans i natt. Rufse fikk ligge mykt og godt helt til Martin kom inn og ville sove videre på puta mi sent i natt. Da måtte Herr Rufse pent ligge på nattbordet og sove resten av natten.

Det var stas å ta med Rufse tilbake i barnehagen i dag og levere Besøksboka hans der vi hadde limt inn bilder og skrevet litt tekst fra hva vi hadde gjort sammen.

Ellers går dagene unna i en fei og jeg hangler litt. Jeg sliter med luftveier og hals, men det er vel noe som hører med til barnehagehøsten. Jeg forsøkte å trene i dag, men allerede etter noen få minutter med oppvarming måtte jeg gå av mølla litt. Da burde jeg kanskje skjønt at noe ikke var som det skulle, men jeg løp videre etterpå og endte opp med å tro jeg skulle gå i bakken før jeg plutselig ikke kunne se klart. Har skjedd før, men ikke under trening. Jeg trente sammen med en kollega og ba han komme inn i garderoben å hente meg hvis jeg ikke var ute i løpet av et kvarter. Jeg måtte bare reise hjem fra jobb etterpå og en ulykke kommer jo sjelden alene. For i Bjørvika hadde det vært en stygg kollisjon så veien var sperret og jeg sto en halvtime og ventet på bussen og når den først kom måtte jeg stå å svaie hele veien hjem. Også akkurat i dag da!

Men nå er det fredagskveld og i morgen skal jeg og Martin kanskje til bestemor og bestesam hvis helsa holder. Akkurat nå er det litt tvilsomt, men time vill sjåv... Jeg har ikke turt å nevne det for Martin i dag for han blir kjempeskuffa hvis vi plutselig ikke kan reise læll.

Martin er i Drømmeland og jeg skal snart innta Sofaland. Åh nei, der kom pappa nettopp inn med posten og der var det en bok til meg fra Bokklubben. En roman som heter "Bienes historie". Den har jeg slettes ikke bestilt ei heller avbestilt, og min glemsel har kostet meg noen lapper i årenes løp.

OK, sofaen kaller!

Vi snakkes! :-)

Harmoni

For en fin ettermiddag og kveld! Jeg har ikke hevet stemmen min en eneste gang. Den eneste gangen jeg og Martin hadde en fight (en kontrollert en) var da jeg måtte bære han inn døra i dag etter at han hadde fått flere sjanser til å gå inn selv. Han fikk sutre i fred mens jeg startet på middagen og vi ble raskt kompiser igjen.

- Mamma, Cæsar har æsj æsj i øret sitt! 

(Martin stikker hodet sitt langt oppi snuta til Cæsar. Cæsar er gatas skrekk, men har alltid vært merkelig tålmodig når det kommer til Mini).

- Cæsar vasker seg selv han. Han vasker seg med potene sine. Slik...! 

(Mamma later som hun er en katt som vasker ørene sine med potene)

- Nei, Cæsar kan ikke gjøre det. Cæsar har ikke hender! Jeg har hender, se! 

(Martin strekker fram hendene sine og ser på meg med store øyne)

Martin var lettere fortvilet i dag og bekymret over Cæsar som hadde noe rusk i øret sitt... Jeg klarte ikke annet enn å le, men siden jeg i denne anledning lo mer av han enn med han fant jeg det best å humre uten at han la merke til det. Da vi åt middag så jeg lenge på han og studerte ansiktet hans og faktene hans med stor fascinasjon. Det gjør jeg ofte. Noen ganger oppdager han det også begynner han å le.

En dansk kollega har foret meg med teposer de siste dagene. På teposene står det; "To be calm is the highest achievement of the self". Usikker på om jeg er helt enig. Kanskje. Jeg tygger på det.

Jeg er nettopp hjemme fra joggetur, så det er på tide med en god dusj før jeg igjen tar toget til Drømmeland.

Vi snakkes :-)

Gratulerer!

Det har vært noen store prestasjoner i dag og jeg er så imponert over alle sammen...

Den viktigste prestasjonen for deg, Martin, er at pappaen din syklet opp Mont Ventoux i dag og det gjorde han på 2.50 uten å sette beina i bakken! Jeg er litt usikker på hvem som kræsjer hvem sitt bilde her... :o) Tror ikke gjengen bak hører med til pappa sin gruppe... Jeg har ikke fått snakket med pappa ennå, men tror både han og resten av gutta er rimelig fornøyde med å være ferdig med fjellet. Jeg bøyer meg i hjelmen og gratulerer!

Du og jeg har vært i konfirmasjon i dag til Michelle, datteren til tante Monica. Vi har hatt det veldig hyggelig og du ELSKER visst tapas. Jo mer smak jo bedre! Så nå må jeg google spicy kjøttboller og annen tapas-mat og lage noe tilsvarende til deg. Du oppførte deg eksemplarisk i konfirmasjonen og jeg var veldig stolt av deg. Det at vi kom en halv time for sent til selskapet på grunn av thunder and lightning fra en liten krabat som lignet akkurat på Sinnataggen i Frognerparken...., ja, det er forlengst fortrengt! Dessuten klarte vi å snike oss inn nesten ubemerket...

Jeg fulgte deg på toget til Drømmeland i åttetia i dag og jeg blir ikke så veldig sen etter. Men når jeg endelig er herre over TV´n tror jeg sannelig jeg skal benytte anledningen til å fordøye enda en feel-good-film (les: romantisk komedie) ;o)

Vi snakkes!

Hopp!

I dag satt jeg igjen i frisørstolen til Anine etter jobb. Da hun skulle blande farge for å gjøre meg 10 år yngre atter en gang kom hun med to blader til meg. Kamille og Tara. OK, hun ser tegninga, hun ser at jeg ikke blir yngre, tenkte jeg og var samtidig fornøyd med bladvalget.

Jeg bladde flittig og interessert i bladene. Spalten "Mindfulness med Lisbeth" i Tara fanget meg raskt. Overskriften var "Hjerteåpnere". Den handlet om de små øyeblikkene som i bunn og grunn utgjør det store. Selv husker jeg fortsatt den litt rufsete mannen som dultet meg lett og forsiktig med knyttneven sin i det han passerte meg ved inngangen til Østbanen en tidlig morgen. Jeg husker frisøren min som klippet håret mitt nesten gratis en gang jeg trodde jeg hadde bestilt farge, men så hadde jeg surret litt og bare bestilt klipp. Hun slo av prisen på klippen og sa "Gå og kjøp deg en topp for pengene du har spart!". Jeg husker ei dame jeg så på Majorstua en gang for litt over tre år siden da jeg kom med struttende mage og skulle til fødselslegen. Hun så på meg i det hun gikk forbi meg, smilte, og sa "Gratulerer!". Jeg husker enda en litt rufsete mann som jeg møtte på butikken noen måneder tidligere. Han pekte på magen min og spurte om jeg visste hva det ble. Jeg smilte til han og svarte at det visste jeg. Han så på meg og sa "Ja, for det blir en gutt!" og etterlot meg der som et spørsmålstegn. Så kom gutten til verden og han lager stadig flere små og store minner hver eneste dag. Jeg husker klapp på skulderen og gode klemmer fra venner og kolleger. Stille stunder ved sjø og vann. Treneren min som dukker opp med vann til meg når jeg trenger det mest. Og i dag pekte pappa Tommy på en plate med Mørk Firkløver og sa "Den er til deg". "Oj, men det er jo nesten kjærlighet!", sa jeg fornøyd.

For et par dager siden snakket jeg med en venn om det samme tema. Spalten var en fin reminder og ordet "Hjerteåpnere" var en god beskrivelse.

Så var jeg over til Kamille og leste om en vanlig dag hos legen og seksbarnsmoren Berit Nordstrand som forøvrig påstår at mørk sjokolade kan regnes som en av fem om dagen (bare den er mørk nok). Hør hør :) Nam nam! Jeg har lest bøker og spalter av henne og det er et under hva den dama får tid til. Sitatet under minner meg veldig om et øyeblikk som jeg ikke husker selv, men som min farmor aldri kunne glemme. Hun kom aldri over et syn hun fikk da hun for maaange år siden skulle besøke oss og kikket inn kjøkkenvinduet fra trappa. På kjøkkenet var det et salig kaos med kopper og kar og det som verre var og midt oppe i alt rotet satt mamma med meg på fanget og leste i en bok. Det bildet brant seg nok fast på netthinna hennes som et fint bilde.

Videre i Kamille kunne jeg lese om seks forskjellige damers gode råd til dagens 30-åringer. Kamille er altså ikke bare for 40 åringer, og jeg er jo fortsatt i de unge 30-åra... Det er 70 åringes råd som på en måte vekker mest. Jeg må nesten bare få sitere Kamille og skuespilleren Lise Fjeldstad sitt råd:

"- Hopp jenter, hopp!

Ikke "safe", ikke sett

en fot foran den andre

for å kjenne om grunnen er trygg. 

Ikke hold alle retrettdører åpne,

våg å forplikte dere.

Hopp uti det ukjente,

Ved å miste deg selv, erobrer du deg selv. 

Du går videre som deg, ja

som deg, men mer deg."

Se der; Hva skal man med selvhjelpsbøker for oss +/- 40 når man har Kamille og Tara ;-)

Det nærmer seg enda en midnatt så det er på tide å hoppe på nattoget til Drømmeland.

Vi snakkes!

Jeg mener det!

- Jeg mener det! 

Martin ser meg rett inn i øynene og løfter ansiktet mitt opp med blikket sitt. 

- Jeg mener det! Du skal synge "au au i magen!". 

- OK, så det mener du? 

Jeg ler. Martin er fortsatt like alvorlig. 

- Jeg mener det!, sier han igjen. 

Og jeg synger... 

- Martin er en tøysegutt som tøyser hele dagen, og når han ikke tøyse kan så får han vondt i magen...

Martin ler. Jeg ler. Martin sitter på stellebordet. Det er snart natta ute. Han har dusjet (bading er plutselig ut og dusjing er mer poppis) og vi skal ta på pyjamas. Jeg hentet han en halvtime tidligere i dag og tok meg tid til å steke indrefilet av svin. Det var tenkt som søndagsmiddag helt til pappa fant ut at han måtte ut på sykkeltur da jeg nevnte ordet middag. Jeg kapitulerte, slang noen fiskefigurer i panna i stedet og lurte på hvordan noen kunne velge en sykkeltur på et par timer framfor en gastronomisk opplevelse tilberedt av meg ;-) Martin liker svin enten det er indrefilet eller koteletter. Jeg trodde det var for tungt å tygge for en liten munn, men dengang ei. 

- Er det ikke morsommere når vi er venner og har det koselig, Martin? Det var ikke koselig i dag tidlig, var det vel? 

Martin legger ansiktet sitt mot brystkassa mi.

- Kose mamma!

Det er stille etter stormen som herjet i dag tidlig. En storm som begynte med setningen: "Vi skal spise frokost i barnehagen i dag, Martin". Jo visst hadde vi antydning til et par fighter i kveld også, men det ble løst med tilsynelatende stoisk ro og humor fra mor og samarbeidsvilje fra Mini. Jeg kan hvis jeg vil. Martin også.

Etter kveldsstellet ser vi en episode av Postmann Pat sammen mens vi pusser tenner og feirer pussingen med en banantablett (les: fluortablett). Så er det natta.

- Sover Rasmus også nå, mamma?

- Ja, alle barn sover nå, Martin.

Vi snakkes :-)

(Jeg mener det!)

Full pakke!

Hei og hå! Jeg har nesten nettopp kommet hjem fra løpetur sammen med Christina. Vi hadde en kjapp prat om kosthold før vi løp hvert til vårt og plutselig endte jeg opp med et hardkokt egg, en grov scones og et glass vann etter turen... Ingen sjokolade i kveld... Vi løp faktisk litt over sju kilometer, men vi snakket så mye at vi måtte gå i de verste oppoverbakkene. Når vi snakker mens vi løper, puster Christina helt uanstrengt mens hun snakker. Jeg puster ikke utprega uanstrengt mens jeg snakker og jeg gisper vel like mye etter ordene som etter pusten. Uansett, det var veldig trivelig med en skravleløpetur. Og endorfinlageret er fylt opp!

Når jeg sier at jeg nesten nettopp har kommet hjem er det fordi jeg rukket å få ferdig sommerferiemappa som Martin skal ha med seg i barnehagen. Jeg har printet ut bilder, limt dem på papir og skrevet noe tekst... Tror det ble greit. Det ble i alle fall noe.

Denne uka har gått like raskt som alle andre uker. Jeg har hatt fine dager på jobb - en av dagene både surrealistisk og fin. Martin har vært godt humør og vi har hatt harmoniske dager helt til helga kom. Da kom surklinga tilbake i halsen og humøret har vært litt opp og ned. Humøret har egentlig vært ganske bra når jeg tenker meg om, men han har fått en egen evne til å gjøre ting han ikke får lov til. Jeg har holdt på å klikke et par ganger. Jeg blir en smule utålmodig når jeg sier at noe ikke er lov tre ganger og det fortsatt ikke går inn. En smule utålmodig er vel tidenes underdrivelse når jeg tenker meg om. Uansett er det mye moro som skjer nå også. Jeg gikk for en enkel middag her en dag og laget grøt siden Martin elsker grøt. Jeg tok på kanel og smør og et lite dryss med sukker. "Full pakke!!!", kom det fra Martin. Jeg holdt på å dette av stolen.... Haha, det må være noe han har lært på barnehagen :-)

Nei, nå må jeg dusje vekk kveldens joggetur. I morgen skal skilpadda svette igjen.

Vi snakkes!

Hånd i hånd

Dagene går unna slik de alltid gjør og jeg surrer med... I går tok vi følge med Tonje og Andrea på vei hjem og det var veldig hyggelig! Andrea og Martin var så søte der de gikk hånd i hånd at jeg måtte forevige dem på et bilde... 

Da vi kom hjem fra barnehagen i dag satt tante og ventet på oss på trappa. Det er alltid hyggelig å få besøk av tante. I dag sto torsk-i-crème fraîche med blomkål og paprika på menyen. Dagens lærdom: Test alltid ut en rett før du serverer den til gjester. Heldigvis var gjesten i dag familie, så jeg tok det ikke så tungt at det hele ble en pussig rett. Jeg er langt fra noen mester på kjøkkenet. Lasagne i leirgryte har jeg kontroll på. Resten blir en overraskelse. OK, kanskje ikke alt da. Men åkkesom. 

Du, bare for å oppklare en ting først som sist... Når jeg skriver tante eller pappa og tilsvarende, er det som oftest Martin sin tante og pappa jeg referer til. Etter at Martin ble født ble dette etterhvert en dagbok som jeg bestiller bok av hvert år slik at han kan lese om sine første år når han blir eldre. Hvis han vil. Ingen vet hvor haren hopper og ingen vet hvor livet stopper, så om jeg ikke er der til å fortelle alt selv, kan han heller få det svart på hvitt ;o) Når det er sagt, skal jeg gå for 100 år. Men OK, tilbake til tante...

Tante forsynte seg to ganger og var altfor høflig og sa at det var godt. De derre grønne dingsene er spinatkuler. Det ser jo ikke bra ut. Det var egentlig ikke så verst smak på retten, men det er helt klart rom for en masse perfeksjonering her.

Tante har forlengst reist hjem og pappa har trillet ut på sykkeltur. Han kommer hjem med noe nytt hele tiden. Nå var det lys til sykkelen. Forsåvidt ikke så dumt siden det er bekmørkt ute. Selv har jeg brukt kvelden til å lage grove scones! Jeg gleder meg til å smake på dem, men er redd det blir tidenes nedtur siden jeg er så godt vant med de himla gode sconesene jeg kjøper altfor ofte på Steam på Østbanen. Mmm. Jeg tror det må være det beste jeg vet for tiden!

Nå må jeg finne matta mi og gjøre noen styrkeøvelser. Det kan være kjekt å ha gjort til i morgen tilfelle jeg får spørsmålet "Og hvordan går det med styrkeøvelsene?". Det er spådd intervalltrening og ingen kjære mor i morgen i tillegg til sol og 20 grader. Så da må jo dagen bli bra!

Vi snakkes!

KK-mila 2015

Æsj. Et par huskeregler for meg selv til neste løp.

Regel nr 1: Ikke undervurder deg selv og meld deg på i riktig pulje. 

Regel nr 2: Ikke les resultatlister hvis du tror du fortsatt ikke har et snev av konkurranseinstinkt. Regel nr 3: Hvis du har brutt de to første reglene, så husk at mye i livet egentlig er en lek og i alle fall dette...

Med regel nr 3 i bakhodet sier jeg; Hurra! Jeg løp fem-kilometeren på KK-mila i går og jeg løp absolutt hele veien. Selv i de bakkene hvor 90% av de rundt meg gikk, løp jeg. OK, jeg løp kanskje ikke veldig fort, men jeg løp. At jeg deltok og at jeg løp absolutt hele veien er det jeg er mest stolt av. Det skal godt gjøres å forvandle en skilpadde til en gaselle, men til neste år skal jeg løpe igjen og jeg skal gjøre det til en mye bedre tid. Det var egentlig litt morsomt å løpe inn mot mål på Bislett. Kan ikke si noe annet :-)

Det hele begynte på julebordet til pappas jobb. Ei i den såkalte Koneklubben foreslo at vi skulle løpe KK-mila i år. Jeg var en av de som absolutt ikke skulle være med :) Det endte opp med at vi ble fire "koner" og vi hadde en veldig hyggelig dag som avsluttet hos Torunn som disket opp med kylling rullet i bacon med risotto og salat, bobler i glasset og bamsemums med mer utover kvelden. Vi hadde det veldig hyggelig! Torunns tre barn var hjemme og jeg betraktet dem med beundring hver gang de kommuniserte med mammaen sin. - Åh, tenk å kunne snakke slik med sine barn!, utbrøt jeg da de snakket om noen klær som skulle vaskes eller mail som skulle sendes angående en fotballcup dagen etter. - Hun er femten... Din er tre!, lo Torunn. Damene er forbi treårs-trassen for en god stund siden, så jeg minnet dem litt på hvordan det er. Det oppsto noen flashbacks som forlengst var fortrengt.

Takk for løpet!

Vi snakkes!

Hvem hadde trodd

I går da jeg skulle låse opp døra så jeg plutselig en linerle som trippet rundt og vippa med stjerten. Det kryr ikke av linerler utenfor døra vår så den fanget oppmerksomheten min. Jeg tittet på den, den trippet videre, snudde seg og så på meg, trippet videre, snudde seg og så på meg og så videre... - Hva er det du prøver å si meg? Forsøker du å si at det er på tide å forevige flere dager? Det spurte jeg den i mitt stille sinn før jeg tok til fornuft og gikk inn. Uansett, på tide med litt forevigelse.

Denne uka har jeg hatt et par hardtreninger. En med min gode trener og en uten. Dvs en trening med stort utbytte og en med greit utbytte. Også hadde jeg en rolig tur i går. Hvis jeg hadde skrevet dette for halvannet år siden, hadde det vært science fiction. I dag var jeg på Bislett og hentet startnummeret mitt til kkmila i morgen. OK, bare 5 kilometer i år, men selv det hadde vært science fiction for halvannet år siden. På Bislett så jeg en rosa vest som jeg falt for. Jeg liker rosa. - Hva kan jeg ha inni den?, spurte jeg den hyggelige dama på standen. - Superundertøy, svarte hun med den største selvfølge. - Jammen det har jeg ikke. - Hæ? Har du ikke det? Hva løper du med da?  Og før jeg visste ordet av det hadde jeg både superundertøy-trøye og ... hold deg fast... kompresjonstights! Jeg sitter med den i skrivende stund. Hadde nettopp en visning her hjemme og spurte pappaTommy om det så greit ut. - Sikkert... Det er sånn motegreie det der, svarte han. - Hva da? Klærne jeg har kjøpt? - Merket... Two times U, sier han. - Jeg har knapt hørt om det merket og det heter 2XU, sier jeg bestemt og skjønner at jeg antageligvis er helt lost.

Jøje meg. Jeg reiste til butikken litt sent i kveld for å handle og i merieravdelinga kom jeg over et par svenske pojker. Han ene hikka så høyt at jeg ikke kunne annet enn å le. Tror ikke han hørte det. I kjøttdisken møtte jeg på dem igjen og mannen hikket videre.  - Ursäkta, jag förstår inte det här, sa han og viste meg en pakke karbonadedeig. - Hva er der å forstå, tenkte jeg og ventet på et litt mer detaljert spørsmål. Det viste seg at han ikke forsto hva slags kjøtt storfe var. - Det er storfe, ku eller okse, forsøkte jeg å si. - Jag vil inte ha okse. Jag vil ha ku, som i moo moo, sa han helt fortvila med et hikk. - Jaja, det er sikkert ku, lo jeg. Så virret de videre og jeg syntes det hele var så komisk at jeg fikk hyppige utbrudd av latterhikst mens jeg gjorde ferdig handlinga. Det var litt flaut.

Ålreit. Mon tro om jeg får ros for å spise litt kokesjokolade kvelden før en fem kilometer. Men i morgen er jeg førstereisjente og det får gå som det går. Det er et under over alle under at jeg i det hele tatt er med i et løp. Hvem hadde trodd det?

Martin er blitt litt dårlig og nå skal jeg ned å høre på pusten hans. Da jeg hentet han på barnehagen i dag satt han bare stille og leste i en bok om Tassen mens de andre barna var ute og lekte. Han kviknet til da vi kom hjem og vi satt i sofaen og kikket på Brannmann Sam.

Vi snakkes!