Let me entertain you!

Ah, for en dag! Dagen startet med gråt og vondt i magen for mini, og bekymring og dårlig samvittighet for at jeg ikke kom meg på jobb etterfulgt av dårlig samvittighet for at jeg var på jobb... Etter at vi fikk barn har jeg hørt meg selv si mye som jeg aldri trodde jeg noen gang skulle ha behov for å si. " Martin, hvis du bæsjer skal du få en pepperkake!". Jaja.

Før jeg snurret inn døra på jobben gikk jeg innom Jernbaneapoteket eller hva det heter i disse dager og kjøpte Microlax! Det skulle hjelpe på magen til Martin. Litt utpå dagen ringte jeg barnehagen og hørte hvordan det gikk med han og det gikk visst fint. Han hadde vært litt mer "sår" enn til vanlig når jeg går fra han, men det hadde gått over.

Noen timer senere svingte jeg inn porten på barnehagen og da satt Martin og noen av de andre barna og lekte med modell-leire. Heter det det? Jeg vet visst ikke hva noe heter i dag, merker jeg... Men OK... Martin var superstolt, men fikk sin vanlige mamma-er-her-raptuss og kastet skulpturen sin veggimellom. Jeg plukket den opp igjen og satte den foran han. - Æsjjj!, sa han da han opppdaget at den hadde fått lo på "hodet". - Oj, han har fått hår!, sa jeg og Martin var fornøyd med forklaringen. Vi gikk ut i gangen for å kle på oss og reise hjem og da kom ei søt lita jente mot Martin og forsøkte å holde rundt han og gi han en klem! Det var så gromt å se på og det lyste stolthet og litt beskjedenhet av Martin. Hun fikk ikke klemmen hun var ute etter, men Martin angret og gikk etter henne. Da var det for sent. - Du må passe på mens du har sjansen, Martin! Det er slik livet er det, sa jeg, og besteforeldrene til den lille jenta satte i å le. - Jeg er sikker på at hun liker Martin likevel, sa bestemora og jeg svarte at det virket som at det var gjensidig. Da ei av barnehagetantene kom ut i gangen fortalte jeg hva som hadde skjedd, og hun fortalte at de hadde fått god kontakt og lekte masse. Ah, så moro :-)

Vel hjemme igjen skjedde det ting i bleia så fort vi kom inn døra! Og det uten at vi brukte noe som helst! Da måtte jeg selvsagt fram med pepperkake. - Mer peppe! - Nei, Martin, vi skal spise middag også. - Mm... Hurra, vi var så glade begge to... Litt etter middag gikk vi for å bade. - Mamma sitte!, sa Martin og pekte på en sånn ståkrakk som jeg heller ikke husker navnet på. Herremin for et surrehue jeg er, i dag og i går og i morgen og, jaja. Uansett, jeg satte på radioen og satte meg ned på krakken foran badekaret. Vi digget musikk og når Robbie Williams sang Let me entertain you, tok det helt av. Martin reiste seg opp og gjorde en eller annen popstjernegimikkting så jeg holdt på å le meg skakk på en krakk... :-) Unger er usannsynlig underholdende!

Nå er Martin igjen i Drømmeland. Jeg hører på Wimp og foreviger en dag som helt klart er verdt å ikke glemme. Nå skal jeg straks rydde kjøkkenet før jeg skal segne om på sofaen og se på Netflix med en tekopp og et behagelig smil om munnen.

Jeg har visst ikke noe bilde fra i dag og det er kanskje dumt siden et bilde kan si mer enn tusen ord, men haha, jeg har ingen problemer med å skrive tusen ord, så hvem trenger et bilde da?

Vi snakkes :-)

Godt Levert ?

I går kveld kom budbringeren fra Godt Levert med mat til oss. Selvsagt hadde han en stor tung budbil som sleit på glatta. Jeg er redd budbilsjåfører og sa til pappa Tommy; "Gå ut du, gå ut du! De hater meg bare de ser meg!". Jeg har nevnt det før... Den eneste budbringeren jeg har blitt midlertidig kompis med var en langhåra Vålerenga-fan med en gammel tutut-bil.

Da vi kom hjem fra barnehagen i dag var det bare å hive seg rundt og tilberede fiskepinner etter oppskrift og med råvarer fra Godt Levert. Hvordan skal man lage hjemmelagede fiskepinner når det henger en happy liten to-åring i buksebeinet og sier "Mamma sitte. Mamma sitte!" etterfulgt av "Tusje, mamma. Tusje!". Som du ser klarte jeg det verken helt eller halvt og resultatet så ut som alt annet enn fiskepinner. Nå skal det sies at jeg mest sannsynlig ikke hadde fått det til uansett...

Med poteter og blomkål som tilbehør håpet jeg at det skulle bli spiselig åkkesom. Så gikk Martin sin tallerken i gulvet så remuladen ble klint utover det nye teppet under spisebordet. Jeg gjorde et nytt forsøk med en ny tallerken, men... For å gjøre en lang historie kort... Martin åt grove pannekaker fra i går og jeg åt kokt blomkål.

Etter et lite kveldsbad reiste Martin til Drømmeland mens jeg sang Trollmorvisa med tett nese og sprukken stemme. Ikke rart stemmen sviktet. Vi hadde det gøy tidligere i kveld og sa "Ho ho ho, er det noen snille barn her?". "Mer ho ho, mamma. Mer ho ho!". "Ho ho ho, er det noen snille pusekatter her?". "Mer ho ho, mamma. Mer ho ho!". "Ho ho ho, er det noen snille brommbrommer her?", og sånn fortsatte vi til vi gikk tom for idéer... Vi har hatt mer moro i dag også vi. Vi har lekt fly! Vi har fløyet gjennom stua med armene som vinger og Martin har til og med fløyet som Supermann :o)

Nå er det rydding på gang og jeg skal straks fortsette det jeg startet. Jeg måtte bare ta en time-out. For hva ellers kan du gjøre når du har kjøpt tusjer som "kan enkelt vaskes vekk" og oppdager at de ikke kan vaskes vekk så lett i det hele tatt og du har et spisebord som er fullt av svarte tusjflekker? Jo, du kan si Faen i Helvete i ditt stille sinn. Men så kommer plutselig Michael Bublé til deg gjennom høytaleren og da blir plutselig tusjstreker på spisebordet minor details.

Vi snakkes!

Bursdagshelg

Fredag reiste vi som nevnt opp til bestemor og bestefar for å feire bursdagen til bestefar. Han fikk en tegning av Martin, men ellers var det dårlig med bursdagsgave. Jeg er ikke den som kjøper bursdagsgaver i god tid før en bursdag, så når jeg blir liggende med bihulebetennelse en hel uke før et bursdagsselskap, ja da blir det dårlig med gave. Enn så lenge. Lørdag var jeg skikkelig dårlig og kom meg ikke ut av pyjamasen før en halv time før gjestene kom. To Pinex og en Ibux i skjønn harmoni ble redningen og det har vært morgenmaten og kveldsmaten siden.

Da jeg så bestefar med denne T-skjorta, måtte jeg forevige den. Kan du skjønne at jeg har kjøpt en slik T-skjorte til han? Ja, du kan vel det.

Det var en koselig bursdag. Lille Leon på fire måneder kom sammen med tante Elin, Niklas, Mats og Tobias. Oldemor og tante IM var der og Åse og Einar. Bestemor serverte god mat og gode kaker og jeg åt masse tross totalt mange på smakssanser! Martin var i full fart hele kvelden og lekte ball med Mats og Tobias. Det var stor stas å tulle med Einar også. Martin digger liv og røre :-)

Søndag var Martin litt slapp og trøtt. Han sovnet med en gang jeg begynte å kjøre og våknet ikke før jeg vekket han da vi var kommet hjem. Så sov han hele natten gjennom og var helt håpløs å vekke i dag tidlig. Da vi endelig fikk han ut av senga var han tydelig plaget av noe. Å levere han i barnehagen var ingen god idé så jeg kjørte han etterhvert til farmor hvor han var til pappa hentet han i ettermiddag.

Han hadde visst kviknet til litt etter at han sov et par timer på dagen i dag. Da han kom hjem var han full av krutt igjen. Mot leggetid ble det vrælings igjen. Hvem kan forstå hva som rører seg oppe i hodet på en liten krabat på to og et halvt år? Irrasjonelle reaksjoner over meningsløse ting toppet av en fantastisk humor over andre meningsløse ting. Meningsløst er et farlig ord forsåvidt, for det som virker meningsløst for en voksen kan virke veldig meningsfylt for en liten og vice versa. OK, dette er interessant å drodle om, men nå har jeg nettopp forsøkt å dope ned bihulene mine med en ny ladning smertestillende, så kanskje jeg skal spe på med en god natt søvn også? Folk tror sikkert at jeg ikke har immunforsvar i det hele tatt. Og på en måte tror de jo rett. Jeg er en mikrofibermopp for alt som Martin tar med seg fra barnehagen...

Ja, stemmer det. Jeg skulle jo legge meg. Mer drodling senere. Åh nei, Latter på TV nå igjen! Jeg elsker Latter. Sove eller le? Tja, vi får se...

Vi snakkes!

Roser er Rosa

Denne arbeidsdagen har vært litt utenom det vanlige på godt og vondt. Jeg har surret rundt med selvdiagnostisert bihulebetennelse og søkt medlidenhet hos mine kolleger (med ymse resultat). Under en samtale i lunsjen kom en kollega til å omtale seg selv og meg som "oss gamlingene" da vi snakket med en noe yngre dame. - Hæ? Hvor gammel tror du egentlig at jeg er???, spurte jeg mens jeg holdt på å sette maten i halsen. Han trodde visst at jeg var i førtiårene et sted. - Jeg ble bedt om legitimasjon på Vinmonopolet for en stund siden altså!, sa jeg. For noen dager siden så jeg meg selv i speilet og sa til meg selv "Nei, nå ser du ikke ut som noen ungjente lenger, Line!". Men jeg hadde ikke forventet å høre det fra andre... Ennå...

Da jeg skulle stresse til bussen ble jeg holdt igjen i resepsjonen. Jeg fikk en pose og i posen lå en blomsterbukett og to sjokolader! Det var roser i min favorittfarge og mine to favorittsjokolader Dronning kokesjokolade og Freia melkesjokolade med kvikklunsj!

Strålende fornøyd, men enda mer overrasket vandret jeg smilende til bussen. Det viste seg at pappa Tommy var innblandet i å bidra med opplysninger om mine favorittsjokolader og jeg mistenker at damen i resepsjonen var innblandet i innkjøpet. Stakkars, han må jo ha hatt skikkelig dårlig samvittighet!

En drøy halvtime senere hoppet jeg av bussen og vandret opp til barnehagen. Inne satt Martin og koste seg og åt. En av barnehagetantene kom gående med filmutstyr og sa til meg at de skulle se Mad Men. Hun lo godt da hun så reaksjonen min. Det hadde vært litt kaldt i dag så de hadde tatt med seg snøen inn i baljer og laget snømenn og snøballer på stellerommet. På en TV på veggen rullet bilder fra snøleken og Martin var med på flere av bildene. Jeg kan se at han føler seg mer til rette. Han er mer i leken nå enn han var tidligere, og det er moro å se. De har startet med språkgrupper for de største barna og i dag hadde de brukt snøen i språkgruppene. De satte navn på munn, nese og øyne på snømannen og tellet snøballer.

FIRE timer senere svingte vi inn hos bestemor og bestefar og på kjøkkenet sto kjelen med fiskepuddig i hvit saus klar. Nam nam. I morgen skal det feires bursdag her og huset blir fullt av unger og voksne og det blir moro. Jeg er så tett og er redd for å smitte Leon på fire måneder og oldemor på 89 år, så jeg vet ikke helt hvor jeg skal oppholde meg. Er jeg smittsom nå lenger, mon tro? Jeg er vel ikke det når jeg har vært syk i en uke???

OK, straks noen Pinex og en god natts søvn. Nattinatt :o)

Vi snakkes!

Kikker du fortsatt?

I skrivende stund ligger jeg på sofaen iført en altfor varm morgenkåpe og et altfor varmt ullpledd med en altfor varm laptop på fanget mens jeg hører Dar Williams  synge Summer child is running again på Wimp. Jeg lurer på når dette sommerbarnet skal få løpt igjen. Det virker som om hver gang jeg gjør et forsøk på litt fysisk aktivitet blir jeg liggende med forkjølelse i flere dager etterpå.

I går var farmor her og passet på Martin mens jeg var syk før jeg trodde jeg var frisk nok til å reise en liten tur ut. Det trodde jeg helt til jeg kom til Ryen-krysset og måtte forholde meg til en hel haug med biler! Hjelp! Hva gjør jeg nå? Hjernen min funker ikke... Heldigvis møtte jeg ikke meg selv i rundkjøringa og kom skadefri over. En gammel kollega sa en gang til meg at dersom han en dag møter seg selv i trafikken, så blir det en stjernesmell.,, Tror jeg kunne sagt det samme selv :) Da jeg kom hjem verket det i hver lille bihule i huet og jeg var sengeliggende resten av kvelden. Litt dagslys, leking i snø og masse leking inne gjorde at Martin endelig sov natten igjennom igjen. De siste nettene har han ligget lys våken og blid som ei sol mellom midnatt og fire-tida.

Da mann og barn var sendt til sine respektive arenaer i dag tidlig la jeg meg på sofaen og tittet på Netflix. De har lagt ut sesong fem og seks av Drop Dead Diva og det er genial sykesengunderholdning. Etter at den tredje episoden var over kom det en melding på skjermen: "Kikker du fortsatt?". Det var da jeg tok hintet og fant fram Wimp og PC i stedet...

Jeg får avslutte med en forsinket gratulasjon til papsen som fylte 62 år i går! I helga kommer vi hjem og da skulle han egentlig fått en presang som jeg skulle bestilt for lenge siden. Nå rekker jeg aldri å få den i tide.., så det får bli som det blir :-)

Nå skal jeg ligge å kikke litt på all snøen som jeg ikke har fått lekt i på mange dager.

Vi kikkes og snakkes :)

Litt av en dag

I skrivende stund sitter jeg snørrete og fornøyd foran Mac´n for jeg har nettopp bestilt meg denne rosa refleksvesten! Samtidig har jeg chattet litt med Christina og planlagt joggetur så fort jeg er frisk igjen. På forrige tur forsøkte jeg med en sånn bilvestgreie, men kunne like gjerne ikledd meg et tomannstelt og lot vesten derfor ligge igjen hjemme.

Apropos frisk... Dagen i dag startet med en skikkelig dårlig følelse. Jeg våknet, hadde grusomt vondt i halsen, følte meg helt skrall og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle kunne ta meg av Martin i dag. Det gikk etter forholdene greit hvis vi ser bortfra at jeg serverte kanelsnurrer til frokost og at vi tilbragte mesteparten av dagen halvsovende i sofaen begge to. Vi sovnet til Brannmann Sam og våknet til Apple TV sin skjermbeskytter med bilder av ville dyr.

Etter soving på sofaen følte vi oss bedre begge to og spratt opp for å finne noe mer fornuftig å spise. Jeg følte at jeg begynte å bli frisk igjen, men nå daler formen igjen. Irriterende. 

Gulp! Det er noen ting som kan få meg til å klikke totalt, og jeg har klikket et par ganger i dag. Det ene er en bil som Martin fikk til jul og som lager de mest grusomme lydene mens den snurrer rundt og rundt med diskolys. Jeg tror det er noe sånt man bare kjøper til noen hvis man ikke har testet den i butikken eller simpelthen bare hater foreldrene. En annen ting som kan gå meg på nervene er når Martin åpner kjøkkenskuffene uten demping og slenger de igjen så hele kjøkkenet rister og fingrene hans er centimeter fra å knekke tvers av. Så da står jeg der med det ene beinet inntil skufferekka og det andre beinet plassert slik at jeg på en eller annen akrobatisk måte klarer å røre i maten samtidig. Hvis jeg flytter på meg littegranne er han der igjen og dæljer igjen skuffene. Da løfter jeg han i været gir han en skjennepreken som vi begge helst skulle vært foruten også setter jeg han ned igjen før historien gjentar seg. Det skjer heldigvis bare når han er sur eller har et akutt behov for oppmerksomhet (som i dag).

En annen gang i dag fikk jeg et lettere utbrudd etter at jeg hadde gitt han en eplejuice på boks. Før jeg ante ordet av det klemte han på boksen så eplejuicen sprutet utover sofa, teppe og klær. Egentlig ble jeg mest oppgitt over de som har designet sugerøret til juicen. I stedet for å ha et normalt velfungerende sugerør som ville fått juicen til å gå i en rett stråle ut, har de sveiset sammen enden på sugerøret og laget hull tvers gjennom slik at juicen gikk i alle retninger! Makan. Når det er sagt har han stort sett vært helt eksemplarisk (les slapp;) i dag og det har gått greit å være sjuk selv. Åja, jeg holdt visst på å klikke en gang til i dag da jeg var desperat etter å spise is i et forsøk på å lindre halsvondten og fant ut at pappa Tommy hadde kastet isen. Kommunikasjonen angående isen skjedde ved hjelp av korte SMS´er, og jeg unnlot klokelig å slippe mitt vrede ut i tastetrykkene. Det hører med til historien at han kom hjem med is i handleposen i kveld :-)

Ny dag, nye muligheter og muligheter for å bli frisk i morgen. Når jeg tenker på det hjelper det sikkert ikke at jeg tar medisin som demper immunforsvaret mitt som egentlig er overaktivt. Uansett bedre å ha vondt i halsen og være et tilsynelatende normalt oppegående vesen enn å ikke kunne bevege seg. Hovedsaken er egentlig at Martin blir fort frisk. Han er syk med optimisme og stil, men han fortjener noen sammenhengende friske uker nå!

OJOJ, har jeg sittet her så lenge? Polaren min sier det er tid for bevegelse så da får jeg bevege meg ned til badet og pusse noen tenner. ...Trodde jeg helt til jeg nå oppdager at det er Latter på TV! Kan ikke si nei til litt Latter!

Atsjo!

Vi snakkes!

På´n igjen...

Så var vi i gang igjen! Martin har allerede vært syk noen dager, jeg ble syk i går og pappa Tommy merket det først i dag. I skrivende stund er Martin på en kort dagstur til Drømmeland, pappa er en rask tur til Østfold og jeg er på en snarvisitt i Cyberspace. Det fine med Cyberspace er at ingen ser deg, så ingen kan se at jeg fortsatt sitter ustelt og bustete og i pyjamas :-)

I dag har vi tegnet og vi har tegnet masse! - Tusje! Ner tusje! Tegningene hans har plutselig endret seg litt. Fra å bare tegne store sirkler og rablerier har han begynt å tegne mindre og mer detaljerte streker. Detaljert var kanskje feil ord. Abstrakt detaljert, passer kanskje bedre.

Etter at Martin hadde fått sin dose barnesanger i formiddag, tjuvstartet jeg sommeren og satte på 40 spor med Lillebjørn Nilsen. Jeg må spille den plata når det nærmer seg sommer. Det nærmer seg kanskje ikke sommer helt ennå, men vi snakket om ferie på jobb på fredag... En kollega skal booke tur til Thailand i februar og mens vi snakket om det kjente jeg at hele kroppen min ble helt gélé etter å reise til et varmt sted igjen. Jeg har ikke vært i sydligere strøk siden 2011! Noe sier meg at Syden vil bli byttet ut med Danmark i noen år framover. Jaja, Danmark er jo også sydover...

Etter flere runder med tegning satte Martin seg på yogamatta mi og la puslespill. Litt viktig å presisere at det er min matte, for bestefar ville fått pusteproblemer hvis jeg hadde kjøpt en rosa matte til Martin :-)

Litt senere...

Martin er tilbake fra Drømmeland, pappa er snart tilbake fra Østfold og mens jeg skriver en usammenhengende avslutning på dette tømmer Martin all kattemat, noen tusjer og noen klistremerker oppi vannskåla til kattene. Må løpe!
 

Vi snakkes!

Barnefri aften

En drøy uke etter at Martin begynte i barnehagen igjen er snørr og lett feber tilbake. Han var ikke helt enig i påkledningen i dag tidlig og da jeg begynte å bli litt stressa sa jeg "Hvis vi blir ferdig kan vi gå opp og se om vi finner pepperkaker!". "Tjeee peppe!", hørte jeg en fornøyd stemme si og samarbeidsviljen var med ett tilbake. I samme øyeblikk ble jeg skuffa over meg selv. Igjen. Hva tenkte jeg på? Pepperkaker før frokost? Det var jo akkurat slik jeg aldri skulle gjøre... Ting blir ikke alltid som planlagt :)

Med forkjølelse på vei ble det ingen barnehage i dag. Vi svingte heller innom farmor og farfar hvor Martin skal være til i morgen.

På denne barnefrie aftenen har jeg jobbet sent. Da jeg skulle gå til toget følte jeg meg som en krysning av bambi på isen og fisken i vannet. Det vekslet mellom is og vanndammer og sørpe. Plutselig ble jeg forbigått av ei dame på støvletter med kilehæl! Da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe med min totalt manglende stødighet på glatt føre.

Vel hjemme heiv jeg i meg to pinex før vi reiste på pizzarestauranten vår... Jeg har vært en vandrende zombie med småvondt i huet i to dager nå, så jeg skal straks legge meg og la søvnen ferdigstille helbredelsen som pinex, pepsi og pizza har startet :-)

Åh du, det er skikkelig rart når Martin ikke er hjemme. Før vi reiste ut i kveld følte jeg at jeg måtte gå innom rommet til Martin og dobbelsjekke at han ikke lå i senga si.

Ojoj, også må jeg nevne at jeg var ute og jogget i går! Det kan tenkes at jeg burde trent litt mer og stått over et par kokesjokolader, for formen var ikke helt på topp... Men snøen lyste opp, temperaturen var forfriskende og himmelen var full av stjerner... Man kan jo ikke deppe da! Formen får komme tilbake etterhvert.

Sove nå. 

Vi snakkes :-)

Keep calm and try once more

Dagene flyr og jeg klarer så vidt å fly i følge... Livet raser videre i en periode med sterke meninger fra en liten mann og hans meninger er ikke alltid like rasjonelle. Man havner plutselig i både morsomme, overraskende og tidvis slitsomme situasjoner.

Denne helga kom snøen tilbake! Da snøen forsvant etter nyttårsaften, sa jeg til Martin at nissene hadde reist og tatt med seg snøen. Jeg er litt usikker på hvor jeg fikk den idéen fra... Nå tror Martin at det faktisk ér nissen som kommer med snøen og som stadig stikker av med den. Uansett, vi fikk laget snømann i helga! Eller... Jeg laget mesteparten av snømannen. Martin ville bygge hus! I alle fall svarte han bekreftende da jeg spurte om han bygget et hus. - Hvor høyt skal det være da, Martin? - Tjeee. - Tre meter? - Mmmm. Alt måles i tje om dagen. - Jaja, Martin, det var høyt, men du får ikke til noe hvis du ikke prøver, sa jeg og håpet at han ville huske mine ord ;-)

I går da jeg hentet Martin i barnehagen sa en barnehagetante at Martin hadde hatt sin beste dag i barnehagen noensinne. Det var så godt å høre! Det virker som han etterhvert trives veldig bra i barnehagen. Han vil jo ikke bli med hjem! Da vi endelig kom oss inn i bilen og stemningen fortsatt var på topp (mye takket være en Bixit-kjeks) fikk jeg den dristige idéen om å reise innom butikken på vei hjem. Sist vi var i butikken ble det som kjent et forferdelig leven, men med unger er det bare å holde hodet kaldt og prøve igjen. Funker det ikke første gangen, så funker det kanskje neste gangen. Mens vi kjørte mot butikken raste det store snøflak av taket som jeg ikke hadde klart å koste av. - Oj, oj, kom det fra baksetet mens snøen romlet på taket og nedover bilen. Småflau raste jeg inn i parkeringshuset på senteret og tenkte at summen av kaos på en dag er konstant. Med en kaosbiltur så ville vel forhåpentligvis butikkturen gå greit. Jeg skal ikke påstå at jeg var helt bekymringsløs da jeg entret butikken, men det gikk over all forventing!

I dag tidlig forsov jeg meg og ting gikk litt på tverke. Martin gråt da jeg forlot han i barnehagen og for første gang på lang tid ringte jeg litt senere for å høre hvordan det hadde gått med han. - Det går bra, han har glemt deg nå, var svaret jeg fikk... Så gikk jeg litt lettere til sinns ombord på bussen - en time for sent. En slik start på dagen må ikke gjentas i morgen, så nå skal jeg snart hoppe på toget til Drømmeland jeg også. Nattinatt...

Vi snakkes :-)

En helt uvanlig dag

God dag, kjære leser! I dag vet jeg ikke helt hvem du er, men forhåpentligvis leser Martin dette noen år fram i tid og da skal han få høre både hvilken fin og morsom gutt han er MEN samtidig hvor vanvittig flink han er til å lage et sant kaos for sin mor... :-) Dagen begynte urovekkende harmonisk mye takket være at vi ble tatt i mot av en av hans favorittbarnehagetanter... Jeg forsøkte å løpe til bussen, men fant ut at jeg hadde verken nok tid eller pigger under skoene til å nå bussen og samtidig holde meg på beina. Speilblankt! Så jeg hoppet inn i bilen, kjørte om kapp med bussen, parkerte med en lett bråbrems på en miniinnfartsparkering, hoppet ut av bilen og holdt på å ta en skikkelig Donald (glatt) før jeg hoppet på bussen som stoppet for meg og en annen passasjer i neste sekund. Jeg reiste inn til jobben undrende om bilen kom til å skli ned i grøfta siden jeg hadde parkert på en isvoll og la en plan for hvordan jeg både skulle få tak i NAF og hente Martin i barnehagen. Da jeg kom tilbake sto heldigvis bilen der fortsatt, så jeg gikk til plan B som var å kjøre direkte til barnehagen uten å måtte kontakte NAF.

Da jeg kom til barnehagen var det uggent vær så jeg valgte å stappe barnevogna inn i bilen før jeg gikk inn og hentet Martin. Friskt i minnet lå hendelsen fra sist jeg valgte å gjøre det samme. Det ble et forferdelig bråk fordi vogna ikke sto der den skulle og fordi Martin selv vil trille den til bilen. En ny plan måtte legges og den innebar å fortelle Martin på forhånd at mamma hadde lagt vogna inn i bilen. - Oj oj, skal vi gå og se om vogna ligger i bilen?, sa jeg for å legge inn litt spenning i hverdagen. Planen ble en suksess.

Vi reiste til butikken og det startet bra. I ti sekunder. Martin fikk en banan å spise på vei inn i butikken og mistet den i gulvet. Da han ikke fikk lov til å spise videre på bananen som hadde rullet rundt på butikkgulvet ble alt snev av harmoni brutt sønder og sammen. Vi raste derfor rett til fruktavdelingen hvor jeg fant mer banan, veiet og printet etikett før jeg ga den til Martin. Den løsnet fra skallet og en ny rasende bølge skyllet over Martin og traff mamma og andre intetanende med et smell. Så roet det seg litt da han så en "religiøs mann" med en hatt. - Oj! En Nisse!, sa Martin og pekte på mannen. Jeg klarte ikke å holde maska og forsøkte å le ubemerket mens jeg raskt forflyttet oss videre innover i butikken. Det kan tenkes at mannen i hatt sendte en forbannelse over resten av handleturen vår der og da. På vei for å hente fiskepudding ble det et nytt rabalder fra handlevogna.  Vi var 10 meter unna fiskepuddingen, men likevel så langt unna. Det var bare å kapitulere og komme seg raskest mulig hjem. På veien til kassa møtte jeg et vennlig blikk fra en godt voksen mann som så ut til å ha full forståelse for hva vi gikk gjennom. Noe sier meg at han også har hatt en handletur fra helvete. Jeg er blitt ganske flink til å smile til foreldre med hylskrikende unger. Det siste de (vi) trenger er nedlatende blikk og himling med øynene.

Vel hjemme var alt glemt og Martin tullet og tøyset mens vi åt brødmat og gårsdagens pannekaker i mangel på middag. Litt senere tok vi med Flode, Martins nye badekompis, ned på badet og opp i badekaret. Flode sykler på sin tråkkebåt og kan produsere badeskum bak. I tillegg traller han i vei på en lystig sang som man ikke kan annet enn å tralle med på... Martin så rart på meg da jeg puttet han oppi badekaret med den ene sokken fortsatt på. Så lo vi begge to og tok den av :-)

Da pappa endelig kom hjem ble det litt mer lek og moro før pappa la Martin mens jeg satte meg ned foran PC´en for å "kule kål´n" (som sjefen min ba meg gjøre en dag jeg var lettere stresset)... 

Plutselig ringte det på døren. Det var to jenter fra Godt Levert som ville selge oss middagsmenyer og råvarer levert på døren en gang i uken. Bedre timing skulle de lete lenger etter. - Hvor signerer jeg???

iPhone er flittig brukt til avledning...

Dager som dette vokser man også på.

Vi snakkes!