Ah, for en dag! Dagen startet med gråt og vondt i magen for mini, og bekymring og dårlig samvittighet for at jeg ikke kom meg på jobb etterfulgt av dårlig samvittighet for at jeg var på jobb... Etter at vi fikk barn har jeg hørt meg selv si mye som jeg aldri trodde jeg noen gang skulle ha behov for å si. " Martin, hvis du bæsjer skal du få en pepperkake!". Jaja.
Før jeg snurret inn døra på jobben gikk jeg innom Jernbaneapoteket eller hva det heter i disse dager og kjøpte Microlax! Det skulle hjelpe på magen til Martin. Litt utpå dagen ringte jeg barnehagen og hørte hvordan det gikk med han og det gikk visst fint. Han hadde vært litt mer "sår" enn til vanlig når jeg går fra han, men det hadde gått over.
Noen timer senere svingte jeg inn porten på barnehagen og da satt Martin og noen av de andre barna og lekte med modell-leire. Heter det det? Jeg vet visst ikke hva noe heter i dag, merker jeg... Men OK... Martin var superstolt, men fikk sin vanlige mamma-er-her-raptuss og kastet skulpturen sin veggimellom. Jeg plukket den opp igjen og satte den foran han. - Æsjjj!, sa han da han opppdaget at den hadde fått lo på "hodet". - Oj, han har fått hår!, sa jeg og Martin var fornøyd med forklaringen. Vi gikk ut i gangen for å kle på oss og reise hjem og da kom ei søt lita jente mot Martin og forsøkte å holde rundt han og gi han en klem! Det var så gromt å se på og det lyste stolthet og litt beskjedenhet av Martin. Hun fikk ikke klemmen hun var ute etter, men Martin angret og gikk etter henne. Da var det for sent. - Du må passe på mens du har sjansen, Martin! Det er slik livet er det, sa jeg, og besteforeldrene til den lille jenta satte i å le. - Jeg er sikker på at hun liker Martin likevel, sa bestemora og jeg svarte at det virket som at det var gjensidig. Da ei av barnehagetantene kom ut i gangen fortalte jeg hva som hadde skjedd, og hun fortalte at de hadde fått god kontakt og lekte masse. Ah, så moro :-)
Vel hjemme igjen skjedde det ting i bleia så fort vi kom inn døra! Og det uten at vi brukte noe som helst! Da måtte jeg selvsagt fram med pepperkake. - Mer peppe! - Nei, Martin, vi skal spise middag også. - Mm... Hurra, vi var så glade begge to... Litt etter middag gikk vi for å bade. - Mamma sitte!, sa Martin og pekte på en sånn ståkrakk som jeg heller ikke husker navnet på. Herremin for et surrehue jeg er, i dag og i går og i morgen og, jaja. Uansett, jeg satte på radioen og satte meg ned på krakken foran badekaret. Vi digget musikk og når Robbie Williams sang Let me entertain you, tok det helt av. Martin reiste seg opp og gjorde en eller annen popstjernegimikkting så jeg holdt på å le meg skakk på en krakk... :-) Unger er usannsynlig underholdende!
Nå er Martin igjen i Drømmeland. Jeg hører på Wimp og foreviger en dag som helt klart er verdt å ikke glemme. Nå skal jeg straks rydde kjøkkenet før jeg skal segne om på sofaen og se på Netflix med en tekopp og et behagelig smil om munnen.
Jeg har visst ikke noe bilde fra i dag og det er kanskje dumt siden et bilde kan si mer enn tusen ord, men haha, jeg har ingen problemer med å skrive tusen ord, så hvem trenger et bilde da?
Vi snakkes :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar