En helt uvanlig dag

God dag, kjære leser! I dag vet jeg ikke helt hvem du er, men forhåpentligvis leser Martin dette noen år fram i tid og da skal han få høre både hvilken fin og morsom gutt han er MEN samtidig hvor vanvittig flink han er til å lage et sant kaos for sin mor... :-) Dagen begynte urovekkende harmonisk mye takket være at vi ble tatt i mot av en av hans favorittbarnehagetanter... Jeg forsøkte å løpe til bussen, men fant ut at jeg hadde verken nok tid eller pigger under skoene til å nå bussen og samtidig holde meg på beina. Speilblankt! Så jeg hoppet inn i bilen, kjørte om kapp med bussen, parkerte med en lett bråbrems på en miniinnfartsparkering, hoppet ut av bilen og holdt på å ta en skikkelig Donald (glatt) før jeg hoppet på bussen som stoppet for meg og en annen passasjer i neste sekund. Jeg reiste inn til jobben undrende om bilen kom til å skli ned i grøfta siden jeg hadde parkert på en isvoll og la en plan for hvordan jeg både skulle få tak i NAF og hente Martin i barnehagen. Da jeg kom tilbake sto heldigvis bilen der fortsatt, så jeg gikk til plan B som var å kjøre direkte til barnehagen uten å måtte kontakte NAF.

Da jeg kom til barnehagen var det uggent vær så jeg valgte å stappe barnevogna inn i bilen før jeg gikk inn og hentet Martin. Friskt i minnet lå hendelsen fra sist jeg valgte å gjøre det samme. Det ble et forferdelig bråk fordi vogna ikke sto der den skulle og fordi Martin selv vil trille den til bilen. En ny plan måtte legges og den innebar å fortelle Martin på forhånd at mamma hadde lagt vogna inn i bilen. - Oj oj, skal vi gå og se om vogna ligger i bilen?, sa jeg for å legge inn litt spenning i hverdagen. Planen ble en suksess.

Vi reiste til butikken og det startet bra. I ti sekunder. Martin fikk en banan å spise på vei inn i butikken og mistet den i gulvet. Da han ikke fikk lov til å spise videre på bananen som hadde rullet rundt på butikkgulvet ble alt snev av harmoni brutt sønder og sammen. Vi raste derfor rett til fruktavdelingen hvor jeg fant mer banan, veiet og printet etikett før jeg ga den til Martin. Den løsnet fra skallet og en ny rasende bølge skyllet over Martin og traff mamma og andre intetanende med et smell. Så roet det seg litt da han så en "religiøs mann" med en hatt. - Oj! En Nisse!, sa Martin og pekte på mannen. Jeg klarte ikke å holde maska og forsøkte å le ubemerket mens jeg raskt forflyttet oss videre innover i butikken. Det kan tenkes at mannen i hatt sendte en forbannelse over resten av handleturen vår der og da. På vei for å hente fiskepudding ble det et nytt rabalder fra handlevogna.  Vi var 10 meter unna fiskepuddingen, men likevel så langt unna. Det var bare å kapitulere og komme seg raskest mulig hjem. På veien til kassa møtte jeg et vennlig blikk fra en godt voksen mann som så ut til å ha full forståelse for hva vi gikk gjennom. Noe sier meg at han også har hatt en handletur fra helvete. Jeg er blitt ganske flink til å smile til foreldre med hylskrikende unger. Det siste de (vi) trenger er nedlatende blikk og himling med øynene.

Vel hjemme var alt glemt og Martin tullet og tøyset mens vi åt brødmat og gårsdagens pannekaker i mangel på middag. Litt senere tok vi med Flode, Martins nye badekompis, ned på badet og opp i badekaret. Flode sykler på sin tråkkebåt og kan produsere badeskum bak. I tillegg traller han i vei på en lystig sang som man ikke kan annet enn å tralle med på... Martin så rart på meg da jeg puttet han oppi badekaret med den ene sokken fortsatt på. Så lo vi begge to og tok den av :-)

Da pappa endelig kom hjem ble det litt mer lek og moro før pappa la Martin mens jeg satte meg ned foran PC´en for å "kule kål´n" (som sjefen min ba meg gjøre en dag jeg var lettere stresset)... 

Plutselig ringte det på døren. Det var to jenter fra Godt Levert som ville selge oss middagsmenyer og råvarer levert på døren en gang i uken. Bedre timing skulle de lete lenger etter. - Hvor signerer jeg???

iPhone er flittig brukt til avledning...

Dager som dette vokser man også på.

Vi snakkes!